«Streetwise» (1984) – sterkt om barn i skyggen av Seattle

Streetwise er et av de mest brutalt ærlige portrettene av ungdom på skråplanet. Med et intimt og ufiltrert blikk på unge liv i ytterkanten av Seattle, er den fortsatt hjemsøkende i visningen av en virkelighet som både er tidsspesifikk og urovekkende tidløs.

I 1983 publiserte LIFE Magazine en artikkel under overskriften «Streets of the Lost» skrevet av Cheryl McCall, med en tilhørende bildeserie ved fotograf Mary Ellen Mark, som fanget den usminkede virkeligheten til unge tenåringer på skråplanet i Seattle. Artikkelen dannet grunnlaget for et dokumentarprosjekt, hvor Martin Bell – mannen til fotograf Mary Ellen Mark – fulgte ungdommene på nært hold med kamera og gir et episodisk dokumentarportrett i Streetwise. Bell har kommet oppsiktsvekkende tett på miljøet, der han nødvendigvis har opparbeidet stor tillit blant de unge tenårene som til slutt agerer naturlig og instinktivt foran kamera. Dette er naturligvis en forutsetning for at noe overhodet skal fungere dokumentarisk, men Streetwise fremstår som ekstraordinær genuin i hvordan den så intimt får observere situasjonene som organisk oppstår. Det ligger en taus sårbarhet i bildene – et uttrykk som er lavmælt, ikke tydelig iscenesatt, og uten antydning til verken posering, forklaring eller moralsk føring.

Det er kanskje ingen overraskelser eller radikalt nye perspektiver her, og ungdommene kommer typisk fra brokete hjem med en uheldig bagasje tatt med fra oppveksten. Derfor skildres påbegynte liv med svake forutsetninger for å skape trygghet når de i ungdommen eksponeres for byens gatebilde, hvor veien gjøres kort fra småkriminalitet til prostitusjon, narkotika og vold. Likevel rommer filmen mer enn sin tematikk. Den er også gjennomsyret av øyeblikk der den brutale hverdagen perforeres av små lommer av varme og fellesskap – som et skjørt skall av kjærlighet som klamrer seg til ungdommene, nesten usynlig, men avgjørende for at de i det hele tatt skal holde seg oppe. Balansen mellom det harde og det skjøre er noe av det som gjør filmen så gripende. Bell avstår fra melodrama, men lar samtidig det emosjonelle stoffet sive inn i hvert bilde.

Det som forsterker inntrykket ytterligere er hvor uforstyrret ungdommene får eie sin egen fortelling. Fraværet av forklarende voice-over og tradisjonelle «talking heads» gjør at vi ikke får presentert et ferdig tolket narrativ; i stedet overlates vi til deres egne ord, reaksjoner og små pauser, som avslører minst like mye som det som sies. Det er i blikkene, kroppsspråket og den tilsynelatende hverdagslige måten de forholder seg til et liv i permanent unntakstilstand, at filmens tyngde ligger. Kameraet registrerer uten å gripe inn, noe som skaper følelsen av å være vitne til noe som ikke egentlig er ment for oss.

Streetwise er sterk som et spesifikt Seattle-portrett av hjemløse tenåringer på 80-tallet, men den har også universelle og tidløse kvaliteter som et bilde på ungdommelig desperasjon og urban fattigdom, ikke egentlig langt unna italienske neorealistiske filmer fra 1950- og 60-årene. Den poetiske, nesten fotografiske sensibiliteten i billedspråket gir filmen en egenart der det vakre og det brutale sameksisterer uten å utvanne hverandre. De episke kvalitetene ligger ikke i handlingen, men i nærværet. Og ikke minst i måten filmen insisterer på å se de unge som individer, ikke som caser eller tall i en sosialstatistikk. At man underveis kan glemme at man ser en dokumentarfilm, skyldes ikke at det ligner fiksjon, men at filmen langt på vei bryter ned den kunstige avstanden som vanligvis finnes mellom publikum og dokumentarens motiv.

I sum er Streetwise en hjemsøkende film fordi den ikke først og fremst forsøker å forklare eller analysere livet på gaten, men bare er til stede i det. Resultatet er et portrett som virker både tidløst og dypt forankret i sin tid, og som fortsatt, flere tiår senere, oppleves like hjerteskjærende og uunngåelig ekte.

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑