«Yokohama BJ Blues» (1981) – nattlig blues i noirens bakgater

En mørk og musikalsk vandring gjennom Yokohamas bakgater… Yokohama BJ Blues (1981) forener klassiske noir-trekk med særegen japansk 80-tallsestetikk. Det fører til et kriminaldrama der atmosfæren får førsteprioritet, og hvor handlingen bukter seg fremover i et tempo som føles formet av den sjelfulle bluesen som driver filmen.

I kjernen av historien står BJ som bluesmusiker og deltidsetterforsker, spilt av Yûsaku Matsuda. Når barndomsvenn Ryo, nå politidetektiv, blir drept, havner BJ i søkelyset som mistenkt. For å renvaske seg må han bevege seg gjennom Yokohamas mørke underverden, et landskap av korrupte politifolk, yakuza, nattklubber og skjulte subkulturer. I det sporet ligger filmens handling, men regissør Eiichi Kudô (som er mest kjent for samuraifilmer fra 60- og 70-tallet) er mindre opptatt av et stramt, effektivt krimplott enn av å lade hver scene med stemning og visuell tekstur.

Yokohama BJ Blues presenterer seg umiddelbart med et neo-noir-aktig uttrykk. Vi har den desillusjonerte helten, de korrupte maktstrukturene, den mørke urbaniteten — og alt er fanget i en tidlig 80-talls japansk estetikk preget av neonlys, røykfylte klubber og en dvelende urban melankoli. Samtidig er det opplagte linjer å trekke bakover og vestover, det vil si mot amerikansk neo-noir: Robert Altmans The Long Goodbye er et selvsagt referansepunkt her, mens William Friedkins Cruising resonnerer i skildringen av homofile undergrunnsmiljøer.

Behandlingen av homoseksualitet er særlig interessant. I en sjanger og epoke som ofte kunne virke dominert av hypermaskuline konvensjoner, inkorporerer Yokohama BJ Blues den homofile subkulturen som en organisk del av bylandskapet. Her er ingen overtydelige eller karikaturer. Derimot blir miljøene en naturlig forlengelse av filmens urbane mosaikk.

Matsuda selv bringer med seg et ekstra lag av filmhistorisk tyngde. Ved inngangen til 80-årene var han allerede et ikon i japansk populærkultur, kjent for sin karismatiske, intense tilstedeværelse i actionfilmer og thrillere. At han her spiller en mer lavmælt, nesten sliten figur, gir en ekstra resonans. Manus er skrevet av Shoichi Maruyama, som året før leverte manus til den fremragende psykologiske thrilleren The Beast to Die (også med Matsuda i hovedrollen). Det var visstnok også Matsuda som henvendte seg til Maruyama med ideen om å konstruere en japansk film i samme farvann som Cruising.

Underveis er det også mulig å kjenne på litt mer uventede tråder som trekker seg inn i Michelangelo Antonionis Blow-Up. I begge filmene er hovedpersonen vitne til en voldshendelse som han ikke fullt ut forstår der og da, og som han senere forsøker å rekonstruere — blant annet ved å vende tilbake til åstedet for å teste hukommelsen. Begge filmene har også en narrativ strategi der plottet er mindre viktig enn selve utforskningen av rom, tid og stemning, med musikken som en sentral rytmegiver.

Det visuelle uttrykket er gjennomgående ladet med blågrå toner, neonlys og dype skygger som gir Yokohama en nesten klam tilstedeværelse. Kamera beveger seg rolig og glidende, og lar oss drive gjennom bakgatene i samme rytme som bluesen som dominerer lydsporet.

Musikken fungerer for øvrig ikke kun som et bakteppe, men blir en narrativ puls som styrer filmens tempo — langsomt, sjelfullt, og med en iboende melankoli. Dermed bukter Yokohama BJ Blues seg fremover, mer som en improvisert låt enn som et lineært fortalt kriminaldrama. At det er Matsuda selv som synger, tilfører en ekstra autentisitet, og gjør at musikerrollen smelter sammen med Matsudas egen stjernepersona. I en japansk filmkultur der 80-tallets idolbølge ofte plasserte unge, glansbildeperfekte popstjerner i lette og publikumsvennlige filmer, blir Yokohama BJ Blues et slags fascinerende anti-idol-prosjekt. Her brukes stjerneplattformen ikke til å polere et image, men til å bygge en hardbarket, rufsete figur som bærer tydelige spor av levd liv. Matsudas tilstedeværelse fungerer derfor som en motvekt til datidens kommersielle filmstrøm, og understreker filmens posisjon som et bevisst alternativ til mainstream-estetikken.

Yokohama BJ Blues forsøker ikke å forføre gjennom handlingsorientert presisjon, men snarere gjennom en kombinasjon av visuell tekstur, musikalsk rytme og en stjerne i total symbiose med rollen. Resultatet er en noir som ikke bare portretterer Yokohamas natteliv, men som selv føles som et produkt av det – mørk, rufsete, tidvis ufokusert, men full av sjel.

Andre filmer under radaren: