«The Mothman Prophecies» (2002) – lavmælt, overnaturlig og med uforløst potensial

The Mothman Prophecies er en stemningsdrevet, overnaturlig thriller som fortsatt holder godt, særlig når den våger å holde igjen. Samtidig er det en film med et uforløst potensial som blir tydeligere ved gjensyn.

The Mothman Prophecies vil innledningsvis insistere på at det vi skal få se er «basert på en sann historie», noe som er omtrent like troverdig som at The Exorcist også baserte seg på virkelige hendelser. Vel, for opplevelsen og vurderingen av selve filmen blir det uansett uvesentlig å henge seg opp i. Det som imidlertid er et faktum er at filmen er basert på en roman skrevet av John Keel som har latt seg inspirere av faktiske hendelser og øyenvitneskildringer fra Point Pleasant på 1960-tallet. Men det er en lang reise fra påstått sannhet til fiksjonsdyrkingen i filmatiseringen som handler om å kanalisere stemningsfull uro og frykt i møte med en virkelighet som slår sprekker. Det er også en ganske lavmælt, eksistensiell thriller som kretser mellom det jordnære og overnaturlige med det urovekkende voksende i skyggene.

Med den eminente (og mørke!) paranoia-thrilleren Arlington Road øverst i bagasjen til regissør Mark Pellington, minnes jeg en viss forventning i forkant av første møte med The Mothman Prophecies som var i en kinosal like etter lansering i 2002. Ved gjensyn blir også datidens reaksjon bekreftet; filmen vokser innledningsvis sterkt ut av den etablerende mystikken, før Pellington både blir repeterende og overtydelig i alt som skal uttrykkes. Men begynnelsen er god, med en overgang fra sorgdrama til et overnaturlig mareritt som skjer bortimot sømløst når hovedpersonen (spilt av Richard Gere) bokstavelig talt kjører inn i en annen dimensjon av virkeligheten. Sekvensen der han ankommer Ohio på natten, banker på døra til en fremmed og møter en aggressiv-desperat Will Patton, er svært suspense-effektiv og en god inngangsport til kraften i det uforklarlige. Her føles filmen umiddelbart som en tidssterk mixtape av The X-Files, The Twilight Zone og Stephen Kings mer tilbakeholdne horrorfortellinger av den typen der det uvisse er mer skremmende enn det uttalte. Og The Mothman Prophecies er også best når den lar disse impulsene jobbe i fred, uten å forklare eller presse frem klare svar.

Samtidig er det vanskelig å komme utenom at regissør Mark Pellington ikke alltid klarer å holde igjen der han burde. Etter hvert blir altså filmen noe mer overlesset enn materialet tåler, med gjentagelser, insisterende virkemidler og enkelte iscenesettelser som enten føles uforløste eller litt daterte. Det siste gjelder også for en del av filmens litt tidstypiske overganger i klippen. Ved gjensynet rakk jeg også å tenke underveis på hvordan eksempelvis M. Night Shyamalan, som en langt mer formbevisst filmskaper som typisk kunne kastet seg på samme type premiss til samme tid, i større grad kunne maksimert det filmatiske potensialet i foto, rytme og romfølelse – særlig i filmens klimaks på broen, som rommer en idé med langt større gåsehudpotensial enn det som faktisk realiseres.

På en annen side viser Pellington stor klokskap i behandlingen av selve «monsteret». Møllemannen (mothman) forblir et fragmentert nærvær – enten som et bilde i en tegning, et glimt som forsvinner før det kan festes, en mystisk stemme i telefonen, eller en beskrivelse formidlet gjennom andres frykt. En tidlig sekvens der en kvinne forteller om møtet med vesenet utenfor vinduet, er et skoleeksempel på suggestiv horror, hvor kameraets fokus på kropp, pauser og blikk fungerer mer effektivt enn konkret visualisering. Her viser Pellington og filmen sterk forståelse for at det ubehagelige kan oppstå og dyrkes i spennet mellom det fortalte og det forestilte.

Skuespillerne speiler også filmens litt ujevne, men interessante balanse. Richard Gere tilfører hovedrollen en viss tyngde og stjernekarisma, men blir samtidig litt for kontrollert og anonym. Will Patton derimot kanaliserer desperasjon og paranoia med en rå intensitet som gjør ham til filmens mest minneverdige figur, mens Laura Linney leverer et stødig og jordnært motstykke som gir historien nødvendig emosjonell forankring.

The Mothman Prophecies blir fortsatt stående som en velfungerende, overnaturlig thriller fra det tidlige 2000-tallet som holder seg godt, men som også har et merkbart uforløst potensial som kunne ha løftet den enda et hakk på skalaen.