«Wolves, Pigs and Men» (1964) – brutalt og vitalt i tidlig Fukasaku-film

En energisk og kompromissløs film fra den japanske nybølgen som pulserer av liv og lukter av forråtnelse. Wolves, Pigs and Men vil virke like mye på kropp som på intellekt.

Det føles som Kinji Fukasakus Wolves, Pigs and Men (1964) vibrerer av uro og sult. Det er snakk om en tidlig produksjon i den produktive, japanske filmskaperens karriere som etter hvert skulle definere hele yakuza-sjangeren. Her står han imidlertid i en eksperimentell, tidlig fase. Det kommer filmen sterkt til gode allerede i åpningssekvensen. Gjennom en stilistisk montasje av stillbilder, tekstplakater og jazzrytmer, trekkes vi umiddelbart mot et konvensjonsbrytende, modernistisk filmatisk univers der filmmediet skal lekes med. Det er et tydelig preg av fransk nybølge-inspirasjon fra første sekund, noe som jo gir mening fordi den påfølgende japanske nybølgen på 60-tallet jo søkte mot å rive ned samme etablerte uttrykksformer etter fransk opphav.

Handlingen i Wolves, Pigs and Men kretser rundt tre brødre, spilt av Ken Takakura, Rentarō Mikuni og Kinya Kitaōji, som forsøker å navigere i slummen utenfor storbyen. Den ene vender tilbake etter et fengselsopphold og trekkes inn i en virkelighet der overlevelse avhenger av vold, svik og brutale maktstrukturer. Her etableres en mørk og illeluktende atmosfære – et bilde på et Japan som ennå ikke har fått del i etterkrigstidens økonomiske vekst. Men samtidig er dette ikke en film som først og fremst handler om kriminalitet, om brorskap, maskulinitet og hvordan ytre omstendigheter forvandler mennesker til ulver og griser.

Men det er, mildt sagt, ikke bare tematikken som bærer denne filmen. Fukasaku gir oss en fysisk opplevelse – kamera er energisk, ofte håndholdt, og skaper en følelse av uforutsigbar bevegelse. Det er ran som iscenesettes med nervepirrende presisjon, kameravinkler som er oppfinnsomme, og klipping som driver fortellingen frem med voldsom intensitet. Samtidig brytes det innimellom og (første gang) uventet opp med musikalske innslag der karakterene bryter ut i sang i en musikalestetikk à la West Side Story.

Det visuelle uttrykket er også avgjørende. Ichiro Hoshijimas monokrome foto fremhever kontrasten mellom slummens mørke og øyeblikk av skinnende brutalitet, mens den sterkt tilstedeværende jazzmusikken tilfører en rytmisk puls som understøtter filmens rastløshet. Blu-ray-utgivelsen fra Eureka gjør at man kan oppleve dette i all sin rå styrke, og det er tydelig hvor mye filmen vinner på sitt audiovisuelle uttrykk. Selv når noen scener fremstår rufsete eller amatørmessige, føles de organiske – som en film laget av noen som virkelig vil noe.

Wolves, Pigs and Men er kanskje ikke Fukasakus mest fullendte verk, men det er en film som altså pulserer av vitalitet. Filmen bærer i seg kimen til de senere storverkene, men står også stødig som et brutalt, eksperimenterende og mørkt portrett av mennesker fanget i strukturer større enn dem selv. Det er kanskje en atypisk yakuza-film som er langt over gjennomsnittlig mørk og nihilistisk, og med et energinivå som gjør den til et viktig steg og tidlig høydepunkt i Fukasakus enorme filmografi.