Pin (1988) – psykosen bak plasten

Hva skjer når en far bruker en anatomisk dukke som buktaler og pedagog – og sønnen begynner å tro at dukken er virkelig? Den kanadiske psykologiske thrilleren Pin (1988) er et lavmælt og urovekkende familiedrama, der det psykologiske ubehaget bygger seg opp med stille, men nådeløs presisjon.

En familiefar og lege har en anatomisk undervisningsdukke kalt «Pin# i full størrelse stående på kontoret. Gjennom buktaling bruker han den til å undervise sine egne barn, Leon og Ursula, i kroppens funksjoner. Faren virker imidlertid blind for at sønnen allerede har utviklet en psykisk lidelse. Leon behandler Pin som et levende vesen han knytter sterke bånd til. Når han ved en tilfeldighet blir vitne til en seksuell episode mellom Pin og en sykepleier, oppstår et traume som forsterker hans vrangforestillinger, og skaper et dypt forstyrret forhold til seksualitet.

Når barna blir tenåringer, ser vi hvordan seksualiteten tar form på ulikt vis. Ursula blir promiskuøs og tidlig gravid – en situasjon faren løser ved å utføre aborten selv, med Leon som tilskuer. Leon forblir på sin side emosjonelt og seksuelt innelukket, fortsatt besatt av Pin, som nå er plassert i familiens hjem. Og dukken blir en stadig mer sentral og foruroligende skikkelse i Leons liv.

Pin, skrevet og regissert av Sandor Stern i 1988, er et lavmælt psykologisk skrekkdrama produsert for direkte videoutgivelse. Produksjonsverdien er begrenset, og filmen fremstår visuelt anonym, men det nedtonede uttrykket gir samtidig rom for en konsentrert og effektiv fortelling. Atmosfæren er subtil og suggererende.

Terry O’Quinn gestalter legen og farsfiguren med en behersket kjølighet; en fjern, men ikke ufølsom pappa, preget av en underliggende dysfunksjon. Vi aner at familiens uro starter med foreldrene, selv om filmen aldri slår bombastisk fast hva som er galt. Plastdekkede møbler og sykelig renslighet antyder imidlertid et hjem hvor kontroll og fasade trumfer varme og åpenhet.

O’Quinn, som to år tidligere spilte herlig psykopat i The Stepfather, er her langt mer tilbaketrukket, men fortsatt urovekkende. Det er likevel søskenparet, spilt av David Hewlett og Cyndy Preston, som bærer det meste av filmens menneskelige nærvær. Begge leverer troverdige, lavmælte prestasjoner, i tråd med filmens tonale univers. Hewletts portrett av psykisk sykdom er særlig sterk som gjennomgående realistisk, uten karikatur eller overspill.

Filmen er basert på en roman av Andrew Neiderman, som også skrev Djevelens advokat. I kontrast til sistnevntes mer pompøse (men fremragende) filmadaptasjon, holder Pin seg på bakken som langt mer minimalistisk i uttrykk og form. Det kan virke uforløst, og tanken på hva en sterkere filmisk regissør som eksempelvis Brian De Palma kunne gjort med samme materiale skaper pirrende forestillinger. Likevel oppstår en slags harmoni mellom filmens diskrete form og psykologiske dybde som aldri gjør Pin uinteressant.

Pin preges ikke av sjokk og skrik. Ubehaget plantes i det usagte, og i den tålmodige oppbyggingen av et sinn som gradvis mister fotfestet. Resultatet er en intens, lavmælt og forstyrrende opplevelse som sakte brenner seg fast – og som avsluttes med en elegant og effektiv finale som både gir gjenklang og føles helt riktig.