«Kraken» (2026) – et uhyre av lånte ideer

Kraken bruker nesten én time i et forsøk på å bygge spenning, men glemmer å gi publikum en grunn til å bry seg. Når monsteret endelig stiger opp, er forventningene allerede forsvunnet i dypet.

Kraken krakelerer. Filmens spinkle fundament slår tidlig sprekker. Ikke fordi den er skapt av hastverk som fører til logiske brister og flate figurer. Men fordi det ikke finnes noe fristende agn på en krok å feste haka til.

Det som isteden treffer meg er en tørr tsunami av eksposisjon som varer nesten én time inntil det undersjøiske monsteret presenteres.

Og det slår meg: Er Kraken en monsterfilm, en fabel om et mytologisk sjøvesen i norsk folketro, et miljøkritisk innlegg mot lakseindustrien, eller en ripoff av Steven Spielbergs bestenoteringer?

Dessverre blir det litt av alt, og til sammen nesten ingenting.

Mannen bak er Pål Øie, som vil huskes for sitt vitaliserende tilskudd til norsk skrekkfilmunivers med Villmark i 2003, men glemmes for middelmådige Skjult og den pregløse katastrofefilmen Tunnelen. Dessverre krever Kraken sin plass i sistnevnte rekke.

Kraken starter, naturligvis, med noen alarmerende hint som først ikke tas på alvor. Det er fisk og krabber i Sognefjorden som plutselig søker mot land. Men hvorfor? Kan det ha noe å gjøre med det lokale oppdrettsanlegget som har utviklet et system som sender undersjøiske lydbølger ut i fjorden for å jage vekk lakselus? Når høflige japanske forretningsfolk besøker anlegget, ser eieren sitt snitt til å maksimere lydbølgene for samtidig å maksimere egen profitt av salg. Og ja, det har en sammenheng.

Fra åpningsscenen i Sognefjorden klippes det til en kvinne i vann, som når hun kommer til overflaten viser seg å være i Oslo. Fordi vi skimter Operaen i bakgrunn. Hun er denne fortellingens versjon av Kristoffer Joner, eksperten som tilkalles fra hovedstaden for å redde en avsides bygd fra en varslet katastrofe. Den lille bygda er i dette tilfellet Vangsnes i Sognefjorden, som rammer inn begivenhetene i spektakulær vestlandsk natur, ikke ulikt Bølgen som var lokalisert til Geiranger. Likevel utnyttes ikke den slående naturen like virkningsfullt her, verken i kraft av det vakre eller truende. For Kraken tilbyr forbausende få dramatiske øyeblikk både i møte med mennesker og natur.

På papiret er bakgrunnshistorien god nok, men film leses ikke på papir. Overført til kinolerretet flyter den lange opptakten dårligere. Dialogen er tett og middelmådig. Og mellom replikkene finnes sekvenser med haltende driv, som til sammen danner en monoton melodi uten forventning om forløsning.

Så, hva er det som skal komme? Kraken er markedsført som en monsterfilm, og burde vært rendyrket som det i alle faser. Isteden konstrueres et rammeverk som smaker av generisk norsk katastrofefilm, supplert med tanker om å gjenbruke trekk fra flere Spielberg-produksjoner, særlig Jaws, Jurassic Park og War of the Worlds. Enkelte øyeblikk er også overtydelig modellert etter Ridley Scotts Alien. Den selvstendige, filmkunstneriske gnisten er imidlertid fraværende. Lyd, bilde og iscenesettelser uttrykkes profesjonelt, men er vi ikke ferdig med å applaudere norske sjangerproduksjoner bare fordi man får mye ut av pengene?

Kraken evner sjelden å omfavne det særnorske, og enda mindre den b-filmaktige identiteten. Materialet er uhøytidelig, men filmens holdning grenser mot det gravalvorlige og selvhøytidelige. Kraken lever best i de få sekundene den våger å blottlegge seg som en tøysete film – som når den sleske bedriftseieren vises i full fart på vannscooter ikledd dress og slips. Han er også eneste skuespiller (Øyvind Brandtzæg) og figur, foruten Steinar Klouman Hallert i en altfor underbrukt ungdommelig aksjonist-birolle, som trekker stemningen i riktig retning. Det virkelig monstrøse i Kraken er kanskje hvordan den heller vil være som Bølgen eller Øies egen Tunnelen fremfor Trolljegeren.

Og: hvis man absolutt skal søke inspirasjon fra Hollywood, burde blikket vært festet mot Lake Placid som i 1999 lyktes nettopp fordi den våget å omfavne det merkverdige, det dumme og b-filmaktige i samme type materiale om et underjordisk sjømonster.

Det er en egen kunst å skape filmatisk, oppbyggende spenning og forventninger til en varslet katastrofe eller trussel. Det psykologiske spillet i ventingen fungerer ofte bedre enn den visuelle skrekken når monsteret skal synliggjøres. Igjen, se til Alien, slik Øie åpenlyst har gjort. Når den type komposisjon perfeksjoneres, inntreffer en atmosfærisk nerve av sitrende spenning som få klimaks kan måle seg mot. Kraken klarer aldri å konstruere den type spenning i den altfor lange etableringen, og i kinomørket kjentes en energi av utilfredsstillende og utålmodig venting.

Når det gigantiske, undersjøiske uhyret endelig stiger opp av fjorden – sammen med noen skilpaddelignende parasitter på jakt etter menneskelig kjøtt og blod – er det til habile, men generiske sjangersekvenser. Filmen feiler i den elementære kunsten for en sjangerfilm, det å omdanne godt håndverk til noe følbart og spennende. Eller det å skape enkeltscener som huskes.

I siste del forvandles riktig nok Sara Khoramis sentrale marinbiolog-karakter, som er gjennomgående livløst skrevet, til en kvinnesterk actionstjerne som står stødig i sentrum av filmens mest spektakulære scener. Plutselig vises hun med rå kraft i blikket, uten at Øie har hatt øye til det tidligere. Derfor fører heller ikke hennes endelige skjebne til en emosjonell gevinst.

Kraken er kanskje velgjort, men den er enda mer sjelløs og ubetydelig.