«Naked Killer» (1992) – silke, blod og neon i dødelig dans

Naked Killer er en visuelt overlesset, hyperstilistisk og grenseløst energisk film som henter like mye fra softcore-erotikkens kroppsorienterte estetikk som fra actionfilmens eksplosive rytmer. Det er en tenåringsfantasi i neonfarger med erotisk ladet action, tegneserieaktig vold og stilisert melodrama. Er det selvbevisst kitch, som er like smakløs som smakfull?

Regissør Clarence Fok fyrer av alle rakettene på én gang. Det er glødende neonlys, pistolbruk i slow motion iført undertøy og et lyddesign som driver scenene frem med samme rastløse energi som et klubbspor fra en tidlig 90-talls musikkvideo – intenst, overdrevent og i konstant bevegelse.

Filmen utkom i 1992, på et tidspunkt der Hongkongs filmindustri var på sitt mest utagerende, og der Category III-merkingen (tilsvarende X-rating i vesten) åpnet for et filmatisk spillerom der sex, vold og sjangeroverskridelse fikk fritt løp. Jeg vet ikke om Naked Killer nødvendigvis er det ultimate uttrykket for denne perioden, men det er i hvert fall et velsmakende (?) eksempel på hva som skjer når populærkulturens mange uttrykk smeltes sammen uten hemninger.

Plottet i seg selv er i utgangspunktet enkelt, men stadig mer overdrevet. Vi følger Kitty, en sterk og opprørsk ung kvinne som etter et hevnmotiv trekkes inn i en hemmelig verden av kvinnelige leiemordere. Hun blir trent opp av den erfarne Sister Cindy, som er en slags erotisk Mr. Miyagi. Derfra vikles hun inn i et voldelig og erotisk nett av rivalisering, forførelse og død. Samtidig introduseres Tinam, en politimann med traumatisk bakgrunn og tilbakevendende tendens til å kaste opp, særlig i møte med vold eller seksuell spenning (noe det er mer enn nok av).

Politimannens brekningstrang fungerer ikke bare som en bisarr komisk effekt, men kan også tolkes symbolsk. Tinam er kroppslig svekket, mentalt traumatisert og handlingslammet – ja, et slags anti-maskulint korrektiv i en film der kvinnene er både dominante og dødelige. I en ellers ekstremt seksualisert og voldsorientert filmverden, blir han et sårbart punkt, en kropp som ikke tåler det harde universet som de kvinnelige karakterene mestrer til fingerspissene.

Det er i ovennevnte motsetning mellom kjønn og makt at filmens kanskje mest ideologisk ladede scene oppstår. Det er Sister Cindy som i begynnelsen av treningen sier at en kvinne må bruke kroppen som våpen. Da svarer Kitty tørt: «Vil du lære meg å bli leiemorder eller hore?» – hvorpå Cindy responderer med at for henne er det to sider av samme sak. Det er et tydelig program for filmens virkelighetsforståelse, der kvinnekroppen både brukes som verktøy og bærer av makt, dog alltid gjennom et seksualisert uttrykk. Senere utdyper Cindy dette, i en scene som ligner en erotisk opplæringssekvens. Hun forklarer at det øyeblikket menn er mest sårbare, er i orgasmeøyeblikket, samtidig som hun sensuelt berører Kitty. Her blir seksualiteten bokstavelig talt et drepende våpen, og filmen knytter kropp og makt sammen med en dristighet som både fascinerer og forstyrrer.

Men Naked Killer er langt fra et rent kvinnelig hevnepos. Selv om kvinner vises frem i posisjoner av ekstrem makt og handlekraft, kan det være vanskelig å lese filmen som feministisk. Kameraets voyeuristiske blikk, de mange lingeri-sekvensene og de eksplisitt ladede kroppsfremstillingene vitner tydelig om et maskulint begjær som styrer bildene. Kvinnene er riktignok subjekter, men også alltid objekter – det er en film som gir dem plass på skjermen, men ikke nødvendigvis på egne premisser. Det gir filmen en ambivalens – en dobbeltbinding hvor kvinnene kan sprenge konvensjoner, men fortsatt er fanget i den estetiske rammen av det mannlige blikket.

Jeg tenker det hele kan minne om kitsch, der det overdrevne, teatralske og estetisk oppblåste ikke nødvendigvis betyr «dårlig smak», men snarere representerer et eget uttrykk for overflod og følelsesmessig forstørrelse. Naked Killer er ikke subtil, den prøver ikke engang å være det. Den vasser i sex, død, stil og sjangerklisjeer, og gjør det med et overskudd og en selvironisk velvilje som er vanskelig å motstå. Alt er skrudd opp i farger, dialog, klipp, følelser. Resultatet er en film som kan være vanskelig å kalle «god», men som nesten er for mye til ikke å like. Derav blir den til en genuin kultfilm, helt på egne premisser.

Estetisk fungerer det som en kollisjon mellom tre distinkte og like overfladiske stilverdener. For det føles som 80-tallets erotiske thrillere (tenk Body Double, The Hunger, 9½ Weeks) kolliderer eller smelter sammen med, mykpornografiens myke lys og poserende kroppsfokus, og ikke minst MTV-æraens raske klipp, neonfarger og musikkvideoinspirerte montasjer. Filmen kan minne om en asiatisk versjon av Tony Scott, men med alt skrudd til maksimum – tempo, sensualitet og visuell energi presses så langt at det til slutt nærmer seg ren formekstase. Men det er også nettopp dette som gjør filmen så uimotståelig. For den tar unektelig populærkulturens estetikk på alvor, uten at den gjør det samme med seg selv. I det oppstår jo en form for popkunst, der overflaten er substansen.

Humoren er også en viktig (og mindre velfungerende) del av identiteten. Det ercorny dialog, groteske overdrivelser og scener som balanserer over grensen til det parodiske. En scene som viser en avkuttet penis som faller ned i en gryte med pølser – og som noen holder på å spise – illustrerer en type barnslig kroppshumor som også viser at filmen er uredd for å undergrave egen sensualitet med ren slapstick. Denne typen humor er samtidig kulturelt spesifikk, og peker mot en østasiatisk komisk tradisjon der fysisk humor og overdrivelse ofte kombineres med et alvorligere tema.

Naked Killer er en film som motsetter seg enkle definisjoner – grenseløs i uttrykk, uhåndterlig i form, og nærmest allergisk mot klassiske kvalitetskriterier. Det er mer sanselig tilfredsstillende enn narrativt, der den eksplosive blandingen av stil, sex og sjangerlek har sikret den varige kultstatusen. Det er kropp, vold og estetikk som smelter sammen i et overspent delirium av silke, blod og neon. Det er mulig å like sånt også.

Mer nattfilm:

Legg igjen en kommentar Avbryt svar