«The Inugami Family» (1976) – skjebne, stil og splittelse i Ichikawa-mesterverk

Krimdramaer kan være ensbetydende med halvannen avslappende time i sofaen med ukomplisert underholdning på skjermen. Men det kan også være noe langt mer krevende, og langt rikere, som The Inugami Family.

Kon Ichikawas film er på overflaten tett på et klassisk Agatha Christie-mysterium, men bretter seg i praksis ut med en kompleksitet og filmfortellende rikdom som tilhører en sjeldnere art. Detaljene er for mange til å kunne bli kartlagt og beskrevet etter én visning. For eksempel i den betydningsfulle seremonien i filmens åpning: en umiddelbar mise-en-scène av skjult kommunikasjon i blikk og hierarkiske posisjoner, der kun en brøkdel lar seg forstå umiddelbart. Men alt absorberes, fordi settingen i seg selv er spennende. Det er opplesningen av et testamente som et essensielt rituale for hva som skal komme.

The Inugami Family er mørk fordi døden er allstedsværende. Men også fordi spørsmål om arv kan fremme det verste og mørkeste i mennesker, og samtidig rive familier fra hverandre. Den stille, skrekkfilmtunge stemningen som hviler stemningsfullt og marerittaktig over det hverdagslige, inviterer til en absorberende uro som rir hele filmen. Det som gradvis avsløres er svik og hemmeligheter fra fortiden i sammenvevde relasjoner som bakteppe for alt det urovekkende i filmens nåtid av intriger, sladder… og blodige drap.

Det er Inugami-familiens godt bemidlede patriark, Sahei, som skal forlate verden. Han ligger nå på sitt siste, med familiemedlemmene hierarkisk plassert rundt ham og familieadvokaten som leser opp et testamente som er konstruert for splittelser, da Sahei viser seg å ha knyttet arven til en ung kvinne utenfor familien, men likevel med en fot innenfor. Hvilken motivasjon hadde han for det, og hvilke motivasjoner har de ulike familiemedlemmene i det psykologiske spillet som følger?

The Inugami Family er også et krimplott som følger en privatdetektiv, Kōsuke Kindaichi, som tilkalles fra utsiden. Dette er også en filmatisering av en roman i en populær japansk bokserie av Seishi Yokomizo om samme detektivfigur. Det er via ham vi blir observerende og lyttende til de intrikate relasjonene og reaksjonene, men fortsatt uten å forstå alt. Ichikawas metodiske tilnærming av tålmodighet speiles mot detektivens fremtoning og granskning. Det er lange dialogscener, i elegante komposisjoner, på vei mot gradvise avsløringer i en klaustrofobisk stemning. Det ulmer av gamle traumer fra krigstid (historien foregår rett etter 2. verdenskrig) og undertrykte følelser i egne liv. Og etter hvert kulminerer alt i en serie voldelige og eksepsjonelt iscenesatte dødsfall som rammer storfamilien.

På den ene siden kan The Inugami Family virke som et klassisk Agatha Christie-oppsett av et whodunnit-mysterium. På den andre siden er dette et krim-puslespill som legges på en helt annen måte. Ichikawa jobber ikke innenfor arkitektonisk lukkede rom, men lar filmen heldigvis få flyte mellom mange rom. Det er innendørs og utendørs, nåtid og fortid, og styringen er like mye drevet av emosjoner som ren kløkt. Det er en demonstrasjon av virtuos filmskaping med nesten operatisk bruk av musikk, ekstremfokusering på ansikter, og strukturvalg som gir et melodramatisk tilsnitt. Elementer som skam, arv, manipulasjon og erotikk står sentralt. Bak etterforskerens sannhetssøkende perspektiv, er filmen aller best når den dyrker gåtene og løgnene uten forklaringer. Da er The Inugami Family en fullblods japansk familietragedie som mesker seg i giftige familierelasjoner på vei mot uunngåelig blodige klimaks.

The Inugami Family er kanskje subtil fordi den holder kortene tett til brystet og fokuserer på blikk og skjulte eller uuttalte motiver. Men den smører samtidig tjukt på med sterke overdrivelser i emosjonelt overstemte reaksjoner. Alt som finnes innbakt i historiefortellingen – tematiseringen av arv, makt og blod – peker i retning av noe melodramatisk. Her oppstår også noen såpeopera-aktige trekk, men som Ichikawa bruker til filmens fordel både estetisk og som et fengslende fortalt bakteppe for en psykologisk drevet krimgåte og skjebne om blodsbånd, identitet og sviktende moral. Disse trådene veves sammen til en grasiøs finale og avsløring, der det intrikate plottets siste berøring kan nytes i delikate overganger til filmens stilfulle ytre.

Med en varighet på over to og en halv time, er filmen minst like omfattende som materialet krever. Kanskje kunne det med fordel vært utvidet til en miniserie, da det flerdimensjonale ensemblet og alle relasjonene gjør det vidtfavnende og komplekst. På en annen side, Ichikawa slipper seg heldigvis løs og prioriterer en serie av filmisk-visuelle grep i foto og effekter, som gir spennende cinematiske komposisjoner man mindre sannsynlig hadde funnet i miniserieformat for tv. Det blir aller tydeligst når Ichikawa i enkelte nøkkelscener bryter med filmens ellers klassiske foto for å by oss på ikoniske, nesten frosne mordbilder som gir volden et mytisk og skjebnetungt preg.

The Inugami Family er en mesterlig linebalansering i storslagen filmkunst, mellom klassisk krim, stilisert arthouse og en katastrofal familietragedie om en familie i langsom moralsk oppløsning og blodige oppgjør.