«Hannibal» (2001) – estetikkens triumf, psykologiens fall

Med Hannibal forlater Ridley Scott den psykologiske tilbakeholdenheten fra The Silence of the Lambs og skaper i stedet en barokk, grotesk og visuelt overdådig thrilleropera. Resultatet er en ambisiøs oppfølger som vinner særpreg, men taper psykologisk nerve.

Ridley Scott stod midt i Colosseum da produsent Dino De Laurentiis ringte ham første gang. Kort tid etter møttes de på settet til Gladiator for overlevering av manuset til Hannibal. Under den hektiske avslutningen av Gladiator-innspillingen leste Scott manuset og takket ja til å regissere den omdiskuterte oppfølgeren til den moderne thriller-klassikeren The Silence of the Lambs (Nattsvermeren).

Før prosjektet endelig havnet i Ridley Scotts britiske hender, hadde allerede Jonathan Demme, mannen bak den suksessfulle 1991-filmatiseringen, takket nei til å returnere som regissør. Heller ikke Jodie Foster ønsket å vende tilbake til universet fordi hun syntes forfatter Thomas Harris’ oppfølgerroman – og filmens manus – trakk Clarice Starling-karakteren i feil retning. Derimot lot Sir Anthony Hopkins seg overtale, heldigvis. Og dette er på mange måter, slik tittelen understreker, hans film.

På en annen side: én av flere suksesskriterier i The Silence of the Lambs var tilbakeholdenheten rundt Hannibal Lecter. Det vil si hvordan manus, sammen med Jonathan Demmes nøkterne regigrep, porsjonerte ut Lecters galskap uten å gjøre det til hovedattraksjon. I Hannibal er det aldri tvil om hvem kameralyset søker mot. The Silence of the Lambs skapte Hannibal Lecter som et filmikon fordi han hadde begrenset skjermtid og ble utelukkende observert i andres blikk. I Hannibal har figuren stor kontroll over selve narrativet, og han blir mer estetisert enn mystifisert i Ridley Scotts perspektiv. Det gjør fascinasjonen mer umiddelbar, men også mindre varig, uansett hvor mye Hopkins briljerer.

Julianne Moore gjør en stødig og intelligent tolkning av Clarice Starling, men står overfor en nærmest umulig oppgave. For det første er rollen uløselig knyttet til Jodie Fosters ikoniske prestasjon i The Silence of the Lambs, noe filmen aldri helt klarer å bygge bro over. For det andre er dette ikke lenger Clarices historie i samme forstand som tidligere. Karakteren er skrevet mer reaktivt og får langt mindre psykologisk rom enn tidligere. Moore taper dermed ikke på innsats eller presisjon, men på strukturelle valg som fratar henne både perspektiv og narrativ tyngde.

Steven Zaillian er en av Hollywoods mest ettertraktede manusarkitekter og hentes ofte inn til prestisjeprosjekter, inkludert arbeidet med å bearbeide Harris’ oppfølgerroman til filmmanus for Scott. Uten å ha lest boka, er det vanskelig å vite om det skal pekes mot Zaillian eller Harris, men det føles som om Hannibal mangler noen narrative brikker som kan utfylle den estetiserende tyngden i filmformidlingen. Mye handler antagelig om hvordan Clarice Starlings indre reise blir mindre interessant når filmen ikke styres av hennes blikk. Bipersonene rundt henne er heller ikke skrevet for å gi dybde til verken henne eller Lecter. Alle er simple brikker i et mysterium som delvis konstrueres med spenning i kikkertsiktet, men like ofte bare med det groteske for øyet.

Det er ikke nødvendigvis noe feil med å tilbe det groteske eller stiliserte. Langt ifra. Ridley Scott har pondus og evne til å ta dristige valg for å skape noe ambisiøst og bevisst kompromissløst som trekker proppen ut av de psykologiserende kvalitetene fra forløpersuksessen og byr oss på noe helt annet – for eksempel en kjøttbit av Ray Liottas hjerne servert som delikatesse, eller en italiensk etterforsker som tømmes for innvoller når han henges fra en balkong over Firenze, som en blodig turistattraksjon.

Ridley Scott virker å fryde seg over de makabre detaljene, nærmest i samklang med filmens tittelfigur. Det er også utvilsomt opptakten til disse sekvensene, og selve gjennomføringen av tablåene, som utgjør filmens trumfkort. Når alt det uhyrlige i tillegg iscenesettes mot renessansebyens fasader, statuer og historiske tyngde, oppstår en særegen og kontrastfylt tiltrekning for sansene. Så vil mange antagelig innvende at det er akkurat her filmen mister fotfeste, fordi Scott blir så grenseløst opptatt av å dyrke den utsøkte brutaliteten og polere Hannibal Lecter til en glatt kultfigur på estetisk avstand – i motsetning til Demme som rettet lommelykten sin mot det psykologiske bekmørket i og rundt samme skikkelse. Men igjen, det er et veivalg, og bruken av Firenze som lokasjon løfter filmen opp på et nesten operatisk nivå, med en stilkollisjon som ligger og dirrer et sted mellom stor kunst og ren kitsch.

Scotts tydelige veivalg peker også mot en annen filmtradisjon enn den erkeamerikanske thrilleren som lå til grunn for The Silence of the Lambs. Her er det en storslagen sammensmeltning av grotesk vold, stiliserte iscenesettelser og sterk lokasjonsutnyttelse av Firenze byrom – på det nivå at Hannibal faktisk kan minne om en slags raffinert giallo iblandet gotisk skrekk. Det er den barokke volden, koblingen mellom kunst og død, samt mord iscenesatt som estetiske arrangementer fremfor realismedyrkende sjokk. I dette høres et mildt ekko av Dario Argento, inkludert hvordan Scott prioriterer bruk av farger, arkitektur og kroppslig lemlestelse. Alt det kontrasterer forløperens kjølighet og psykologiske tone, idet Scott snarere bader Hannibal i varme, mettede farger, overflater og blod. Det er også disse aspektene som gjør filmen mest interessant, og den står også som et godt oppsatt utstillingsvindu for Scotts virtuositet som billedlig sterk filmskaper med hans sans for mise-en-scène og sterke evne til å fylle bildene med tekstur mer enn å foreta dypdykk i Lecters indre.

Alt koker ned til at Hannibal er sterkest når den slipper seg løs i det spekulative og monstrøse, men samtidig evner å bygge det inn i et suspense-drevet rammeverk i krysningen av gotisk skrekk og melodrama. Hannibal er aldri ment å bygge videre på det kjølige og kontrollerte fra forløperen, men å skape et visuelt overdådig verk med Firenze som mektig kulisse og Hannibal Lecter glefsende på scenen. Imidlertid kunne den som filmfortelling opplagt vært mer disiplinert, særlig i mellompartier, men det er vanskelig å hevde at Scott gjør den anonym eller pregløs, selv om filmen også kan oppfattes noe generisk i strukturen.

The Silence of the Lambs er ubestridelig mesterlig; en psykologisk thriller med tidløse kvaliteter. Det er også en form for tidløshet i denne, men den er barokk og operatisk snarere enn psykologisk. Og Hannibal er mer fascinerende i kraft av å være filmisk oppslukende enn reelt mesterlig.