«The Last Wave» (1977) – kraften i uforståelighet

I The Last Wave møtes rasjonalitet og mystikk, by og urtid, drøm og virkelighet. Det gir en hypnotisk filmopplevelse av den typen som bekrefter Peter Weirs posisjon blant Australias mest fremtredende og originale filmskapere.

Peter Weir forsvant ikke sammen med jentene i Picnic at Hanging Rock, den sensasjonelt vakre debutfilmen hans fra 1975.

For allerede to år senere returnerte han med et nytt, tydelig australsk filmportrett. I The Last Wave er det mysteriet som kommer mot menneskene, ikke omvendt. Skildringen beveger seg fremover med en mørk, varslende tone og et tydelig apokalyptisk tilsnitt.

Filmen har en sterk atmosfærisk forbindelse til Nicholas Roegs Walkabout, britens mesterlige utenforblikk på Australia. Samtidig har The Last Wave et dypere psykologisk fall – nesten proto-Lynch-aktig – men forankret i en setting som uløselig knytter den til spørsmål om australsk identitet og aboriginsk verdensforståelse.

I kjernen følger vi advokaten David Burton, som blir trukket inn i en uvanlig og urovekkende rettssak mot fire aboriginske menn anklaget for drap. Etter hvert begynner han å oppleve drømmeaktige visjoner og uforklarlige fenomener som tyder på at det ligger en større, overnaturlig kraft bak hendelsene. Rammen er den moderne australske byen, men filmen glir sømløst mellom urbane miljøer, regntunge landskap og symboltunge drømmeaktige sekvenser. Det handler om menneskelig rasjonalitet som utfordres av en urgammel og mystisk orden, og opplevelsen av virkeligheten som gradvis blir usikker og truende.

Mystikken treffer allerede på overflaten. Stemningen alene er altoppslukende, før man i det hele tatt begynner å grave i materien. Det er noe basalt tiltrekkende i hvordan Weir ikke søker mot å eie mysteriet, men bevisst graver i en haug der han vet at ikke alle svarene ligger. Men i den samme haugen finner filmen en cinematisk mystikk og særegen kraft som i seg selv blir overveldende og hypnotisk å kikke på.

I praksis treffer The Last Wave som en apokalyptisk drøm forkledd som rettsdrama og psykologisk thriller, som nekter å la seg forklare fullt ut, der tiden føles «ute av ledd», og hvor drømmer, varsler og virkelighet gradvis smelter sammen.

Det er herfra en vibe av David Lynch oppstår, men Weirs blikk er i motsetning til Lynch i større grad rettet utover mot landskap, vær og mytologi. Det er en film med en bestemt urkraft, en australsk sådan. Weir tar den aboriginske verdensforståelsen på alvor, og lar naturen fungere som en aktiv, uforutsigbar kraft. Med det skaper han billedlige bølger som slår mot oss med kraft til å skylle bort og begrave rasjonalitet. The Last Wave kanaliserer noe som føles dypere, og som strekker seg forbi ordinære og menneskelige perspektiver.

The Last Wave er, litt pompøst sagt, en film av nesten kosmisk tyngde, som uredd beveger seg inn i uforståelighetens ulendte terreng. Men Weir er en krevende reiseleder. Han viser oss ikke svarene, men en utsikt og innsikt som spiller på våre følelser og vår evne til å ta inn stemningsskifter i vakre, mystiske eller urolige bilder.

Uansett viser The Last Wave den australske filmskaperen på høyden av sitt tidlige formspråk. Filmen tør å la mysteriet stå urørt, og omfavner gåtefullhetens krefter. Det er i stor grad natur, tid og drømmer som styrer hele opplevelsen. Hvert bilde, hvert regnskyll og hver visjon er nøye komponert for å trekke oss inn i et univers som er større enn oss. Formidlingen er utfordrende, men mørket er mesterlig lyssatt, i blendende originalitet og filmkunstnerisk kontroll som står støtt blant de aller beste.