«The Castle of Sand» (1974) – mesterlig reise fra metode til melodrama

The Castle of Sand starter som en kjølig politietterforskning, men utvikler seg til en dypt menneskelig tragedie. I det spennet finner filmen en vedvarende og sterk kraft.

Noen av filmhistoriens fineste thrillere har brukt et perspektiv der det metodiske og nitidige etterforskningsarbeidet står i sentrum – fra gravende journalistikk i All the President’s Men til seriemorderbesettelsen i Zodiac, men kanskje aller tydeligst fra innsiden av politiets eget arbeid. Det er i det landskapet at japanske The Castle of Sand (Suna no utsuwa) fra 1974 hører hjemme. Filmen er basert på en roman av Seichō Matsumoto, en av nasjonens mest innflytelsesrike krimforfattere, og bretter seg nøysom ut som en klassisk politietterforskning. Men etter hvert vokser også andre stemmer frem av filmens dyp, idet regissør Yoshitarō Nomura med all tydelighet utfyller filmens rammer med en helt annen melodi.

Men lenge (og langsomt) utspiller The Castle of Sand seg som et klassisk politietterforskningsstykke i form av en grundig og detaljert gjenfortelling av en arbeidskrevende etterforskning i en drapssak med både et uidentifisert offer og ukjent gjerningsmann. Det er to etterforskere som beveger seg metodisk fra sted til sted og vitne til vitne, i et arbeid preget av samtaler, notater, reiser og gradvise erkjennelser. Underveis dukker nye ledetråder opp, hvor etterforskerne stadig tolker seg inn i blindveier, før de til slutt havner på rett spor. Og det er først da, rundt filmens midtparti, at det strukturelle bruddet oppstår – ikke i form av en avsløring, men i måten filmen velger å fortelle videre på.

På dette tidspunktet har de to hovedkarakterene i sjefsetterforskeren Eitaro Imanishi (Tetsurō Tamba) og hans yngre og energiske kompanjong Hiroshi Yoshimura (Kensaku Morita), jobbet seg frem mot løsningen mens filmen har fulgt dem helt konsentrert, og uten å la seg friste til karakteroppbyggende sidespor. Nomura stoler på at vår fascinasjon for drapssaken er proporsjonal med etterforskernes utrettelige profesjonalitet. Dette foregår uten at filmen egentlig forsøker å skape neglebitende «who dunnit»-spenning omkring drapsmannens faktiske identitet, som antydes indirekte en stund i forkant. Filmens omdreningspunkt i andre halvdel knyttes ikke egentlig til en dramatisk avsløring, men til den formmessige iscenesettelsen som ikke slipper taket.

Sett i en japansk kontekst skriver The Castle of Sand seg inn i en etterkrigstradisjon der kriminalfortellingen ofte fungerte som redskap for å avdekke sosial arv, klasse og utenforskap. Tomu Uchidas storverk The Fugitive from the Past er et nærliggende slektskap, hvor en forbrytelse brukes som inngang til en mørkere fortelling om livslang skyld og historisk determinisme. I begge tilfeller er kriminalhandlingen mindre et mål i seg selv enn et redskap for å avdekke de kreftene som former et liv over tid. Men der Uchida er mer ekspressiv og fatalistisk i formen, er Nomura strammere og lenge mer «administrativ».

Lenge er The Castle of Sand utpreget klassisk og drevet av dialog, før alt oppløses i både musikalitet, ulike tidslinjer og montasjer som smelter sammen til en audiovisuell skildring som i et langt melodramatisk crescendo. Det fremragende musikalske hovedtemaet, Destiny, som spilles på piano av det som blir filmens antagonist – spilt av Go Kato – brukes både som et vakkert, virkningsfullt og overdrevet skjebnemotiv. Nomura er like uredd for disse svulstighetene i denne akten som han er for å dyrke prosedyreperspektivet i første time. Mot sluttdelen skal det ikke være noen tvil om at filmen også vil kanalisere sterke følelser, hvor Nomura byr oss på hjerteskjærende iscenesettelser i bilde som forsterkes av lyd, men hvor det bare er den avsluttende teksten som etterlater en litt gammeldags smak.

Ved å omfavne melodramaets virkemidler løper filmen selvsagt en risiko for stilistisk brudd som kan avskrekke enkelte. Det er nok også hva som i virkeligheten har skjedd, og kan forklare filmens ikke unisont betydningsfulle status. Men det er også mulig å argumentere for at melodramaet ikke fungerer som emosjonell overstyring, men derimot som en nødvendighet. For i det etterforskningen først har avdekket sannheten, gjenstår spørsmålet om hva denne sannheten faktisk innebærer – og for hvem. Da oppstår et nytt rom, løsrevet fra tørre fakta, der filmen kan tillate seg å bli både stor, insisterende og emosjonelt kompromissløs.

The Castle of Sand starter som en kjølig og metodisk kriminalfilm, og ender som en dypt menneskelig tragedie. Her oppstår et interessant spenn som gjør filmen særpreget og levende – fordi den først tilbyr spenning i tradisjonell forstand, men også fordi den unngår tradisjonell forløsning fremfor å henfalle til en ekstraordinær, lang avslutningssekvens i musikk og montasjer som bygger en finale av vedvarende sorg mot sluttplakaten.