«The Edge» (1997) – Mamet møter naturen

Heldigvis holder tittelen hva den lover: thrilleren The Edge holder meg fortsatt på kanten av setet – både sent på 90-tallet og mer enn 25 år senere.

Newzealandske Lee Tamahori var sjelden et stilistisk kraftsenter, men i dette tilfellet fant han et materiale som løftet ham. The Edge ble levert mellom gjennombruddsverket Once Were Warriors og James Bond-franchise-bidraget Die Another Day, og opplevdes både da og nå som noe undersnakket målt opp mot hvor vellykket den faktisk er. The Edge er en thriller om å overleve i villmarken, og den kan i tillegg til naturen skilte med to filmstjerner og gode rolletolninger fra Sir Anthony Hopkins og Alec Baldwin.

Er det likevel lov å hevde at filmens virkelige stjerne er Bart the Bear? Bjørnen har omtrent like lite skjermtid her som Hopkins hadde som Hannibal Lecter i The Silence of the Lambs, men effekten er den samme, men i begge tilfeller ligger styrken i fraværet like mye som i nærværet. Med begrenset skjermtid, men enorm gjennomslagskraft, fungerer bjørnen som en nesten mytisk motstander – en urkraft som reduserer menneskene til det de er i møte med naturen: sårbare, improviserende og dødelige.

Bare det å gjøre bjørnen til antagonist gir The Edge en nesten klassisk, familiedrevet spenningsstruktur – der kampen står mellom menneske og natur, snarere enn mellom mennesker alene, selv om menneskelige instinkter gradvis også trer frem som tydelig fiendebilde.

Filmen plasserer oss i den alaskiske villmarken, hvor Hopkins spiller milliardæren Charles Morse og Alec Baldwin er den selvsikre fotografen – som muligens har en affære med milliardærens betydelig yngre og vakre kone (spilt av Elle Macpherson). Sammen med en tredje medreiser, blir de eneste overlevende etter en flyulykke. Men hvordan skal de overleve i den ville naturen? Heldigvis har den sindige milliardæren, i Hopkins’ sympatiske skikkelse, nylig lest en bok om overlevelse i villmarken. Med en blanding av MacGyver-oppfinnsomhet og Lars Monsen-ro viser han seg i stand til å omdanne teori til praksis – enten det gjelder å finne riktig kurs uten kompass, lage ild eller skaffe mat.

Etter en halvgod etablering, finner The Edge ganske fort frem til en medrivende intensitet i historiefortelling rett etter det dramatiske flykrasjet. Historiens renhet og enkelhet utnyttes til filmens fordel, løftet av et manus ført i pennen av selveste David Mamet som er akkurat så kløktig og effektivt artikulert at filmen hever seg minst ett hakk over den gjennomsnittlige overlevelsesthriller og andre sammenlignbare sjangerproduksjoner. Det samme gjelder for samspillet mellom Hopkins og Baldwin, som har en kontinuerlig spennende dynamikk som får et ekstra gir i siste akt. Det er ikke nødvendigvis nyskapende eller uforutsigbart skrevet, men presentasjonen er overbevisende i både språk og spill.

I Mamets manus blir overlevelsesdramaet også et psykologisk maktspill, der språk, kunnskap og intellekt stilles opp mot rå fysikk og impuls. Konflikten mellom Hopkins’ beherskede fornuft og Baldwins mer instinktive selvsikkerhet gir filmen et moralsk tyngdepunkt utover det rent fysiske. Mamet tillater seg endog et herlig, ironisk nikk i form av en snedig meta-kommentar fra Baldwin-figuren til Hopkins om smaken av menneskekjøtt.

The Edge sier et og annet om menneskenaturen, men filmens visuelle identitet handler likevel mest om iscenesettelsen av den enorme og nådeløse villmarken. Det inkluderer i høyeste grad noen bemerkelsesverdig troverdige bjørnescener som har en sterk fysisk, ikke digital, kvalitet. Disse kvalitetene spores også opp i Jerry Goldsmiths musikk, som veksler mellom storslått symfonisk energi og dempet uro i et lydspor som gir naturen egen stemme uten å overspille dramatikken.

Til slutt er og blir The Edge en klassisk og tidløs spenningsfilm som fortsatt fungerer, selv om dens to timer gjerne kunne vært beskåret med 10-15 minutter for enda mer intensitet og effektiv fortellerkunst. På en annen side: fordi filmen tillater seg å bruke tid, blir den også et positivt testament for en type spenningsfilm som våget å være både tankefull og fysisk.