«Impossible Object» (1973) – Frankenheimers glemte modernistiske kjærlighetsfilm

I Impossible Object forlater John Frankenheimer den stramme amerikanske thrilleren til fordel for en sensuell og melankolsk europeisk modernisme. Filmen er en forførende kjærlighetshistorie som altfor få har sett.

John Frankenheimer var en nær venn og politisk støttespiller for Robert F. Kennedy. Han tok det svært tungt da RFK ble skutt og drept i 1968, og flyttet kort tid etter til Paris hvor han tok pause for å lære seg matlaging og fransk kokkekunst. Friåret endte imidlertid da han leste Nicholas Mosleys roman og filmmanus Impossible Object. Da Joseph Losey trakk seg fra prosjektet som første tiltenkte regissør, grep Frankenheimer muligheten. Han fikk overtalt Alan Bates, som han nylig hadde jobbet med på The Fixer, til å ta hovedrollen og det unge franske stjerneskuddet Dominique Sanda som hans kvinnelige motpart.

Impossible Object markerte regissørens 16. filmproduksjon, og et tydelig taktskifte fra de politiske spenningsfilmene eller mer actiondrevne, klassiske verkene han kontinuerlig var assosiert med helt siden The Train med Burt Lancaster i 1964. For dette er noe helt annet: en film som skriver seg inn i en europeisk modernistisk tradisjon og lenger unna den tradisjonelle skolen assosiert med Frankenheimer. Impossible Object er nemlig en fragmentert fortelling drevet av subjektive perspektiver og en erotisk melankoli. Her ligger tonen uvant tett på filmskapere som Resnais, Bertolucci eller den nevnte Losey.

Alt åpner med en fantastisk skutt sekvens i et museum i den franske hovedstaden, Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris. Det er en dialogfri etableringssekvens som varer deilig lenge. Vi ser først kvinnen, spilt av en ung og elegant Dominique Sanda i en hvit drakt, blant kunstverkene. Hvem er vakrest, Sanda eller skulpturene?

Deretter fanger kameraets sakte bevegelser opp en mannskikkelse, Alan Bates. De to menneskene og kunsten smelter sammen som objekter i en estetisk komposisjon gjennom Claude Renoirs delikate foto. Og ikke minst av Michel Legrands romantiske, fløyelsmyke musikk. Det er pustberøvende vakkert, men også gåtefullt fordi Frankenheimer nekter å gi forklaringer. Vi vet ikke hvem de er, og kjenner ikke relasjonen. I museet virker de fremmed for hverandre, eller muligens nysgjerrige. I et spennende grep er dynamikken plutselig endret når de i neste klipp ses på vei ut av museet arm i arm, uten at Frankenheimer har gitt oss muligheten til å se trinnene som førte dem sammen. Kameraet følger dem videre langs den stemningsfulle Seinen, byen som fotograf Renoir kjenner så godt, og inne på en kafé som tilbyr filmens første dialog med dem. Derfra får vi en overgang til hovedpersonens hjem, der vi ser ham som forfatter som legger ned pennen for å kikke ut av vinduet på barna som løper i hagen. Allerede begynner vi å tvile på hva som kan være sannhet og oppdiktet. Det blir også kjernen i Impossible Object; den upålitelige fortelleren og de uklare grensene mellom minner, fantasi og virkelighet.

Bates spiller en britisk forfatter som bor med kone og barn, og som har en affære med den yngre kvinnen han traff på museet. Kona spilles av Evans Evans – Frankenheimers egen ektefelle – noe som gir skildringen av familielivet en diskret personlig klangbunn. Samtidig dukker Michel Auclair, en stødig fransk karakterskuespiller, opp i en sentral birolle og tilfører filmen en karakteristisk europeisk tyngde.

Fortellingens form er ikke-lineær, og aldri til å stole på. Akkurat som hovedpersonen. Omkring familien ser vi ham som livlig og barnaktig med de små. Det er barnebursdagsselskap, og han kler seg ut og leker gjemsel med barna i en kjeller – en annen lang og teksturrik sekvens der Renoir metter bildene med varm og malerisk fargepalett, og bruk av mørkt rom med punktvis lys og billedlig psykologisering som påminner om Sven Nykvist. I denne uskyldige sekvensen rundt barn og lek, oppstår likevel en krysning med begjær når fantasi og virkelighet igjen glir i hverandre. For under leken fanger kameraet en viss spenning i blikkene mellom far, sønn og tenåringsjenta i hans omgangskrets – spilt av Laurence de Monaghan fra Eric Rohmers fabelaktige Claire’s knee tre år tidligere.

Impossible Object bindes sammen av en serie reelt minneverdige sekvenser. Det omfatter ikke minst en surrealistisk iscenesettelse som er hentet ut fra hovedpersonens indre fantasiliv – utløst av et postkortmotiv som sender han og oss inn en drømmeaktig setting der mennesker fra livet hans samlet i et slags teatralsk tablå. Rundt et basseng dukker delvis avkledde mennesker opp som arketypiske, mystiske skikkelser i historiske kostymer som en visualisering av begjær. Her får igjen Claude Renoir anledning til å flekse sin fotografiske muskelstyrke med sterke farger og mye hud omkring vann og kostymer som forsterker en malerisk komposisjon – og igjen er det et betydelig frankenheimersk brudd, fjernt fra realisme og tett på poesien.

At en hollywoodsk håndverker kjent for mer konvensjonell filmskaping overhodet reiser til Frankrike for å gjøre såkalt kunstfilm, må ha stilt ham lagelig til for hugg for et pretensiøst forsøk. Historien om Impossible Object er da også historien om en nedtur, all den tid filmen aldri fikk noen bred lansering. Internasjonalt sirkulerte den hovedsakelig i en forkortet og omarrangert versjon under tittelen Story of a Love Story, som fikk begrenset distribusjon og ofte ble vist på tv. Mange år senere er filmen, både den opprinnelige kinoversjonen lansert i Frankrike og den internasjonale versjonen, blitt lansert på blu-ray. Men fremdeles er filmen sett og oppdaget av forbausende få. Det er trist, fordi det er mulig å snakke opp Impossible Object som et misforstått og neglisjert semi-mesterverk.

«People like unhappy endings. It makes them feel good», sier Alan Bates’ karakter på et tidspunkt, hvorpå Dominique Sanda responderer «I don’t». Flere ganger kommenterer filmen sin egen historie mens den fortelles. Og at hovedpersonen er forfatter kan peke mot at hva vi ser er formet av ham. Det skaper en iboende tristhet eller melankoli, og vi aner at kjærlighetshistorien som utspilles kan ende et vondt sted, noe som antydes i flere frempek. Det er korte, glimtende klipp av strand og vann som fremmer følelser av noe skjebnebestemt og uunngåelig. Men veien dit er også fylt av varme følelser, og ikke minst en nær erotisk atmosfære. I sammensmeltningen av Claude Renoirs varme fotografi, Michel Legrands romantiserende musikk og Dominique Sandas magnetiske tilstedeværelse, blir Impossible Object et sanselig og sensuelt kjærlighetsdrama. På et tidspunkt – under den nevnte bassengfantasien – dukker attpåtil Lea Massari (Murmur of the Heart) opp, og Frankenheimer svarer med å plassere henne like etterpå i en poetisk-visualisert sexscene med Bates som får tankene å fly til den ikoniske sexscenen i Nicholas Roeg-mesterverket Don’t Look Now.

Bare i kraft av alle disse enkeltsekvensene – som avsluttes med det aller sterkeste: klimakset ved stranden – er det uforståelig at Impossible Object med tiden ikke har fått en renessanse. Særlig fordi filmen også kan huskes for de mange elegante overgangene som binder den poetiske helheten sammen. Svulstig, ja, kanskje. Men det er en finstemt visualitet og musikalitet som overvinner meg, og som underveis fyller hullene og de svakere partiene som innimellom finnes.

Til slutt er dette en forførende, melankolsk og uventet vakker film som viser en helt annen side av John Frankenheimer enn det snakkes om. La oss snakke mer om det.

Om teksten ikke overbeviser deg, la bildene tale: