«Fat City» (1972) – boksefilm uten helter og håp

Fire år før Rocky ga boksesjangeren et nytt håp, laget John Huston Fat City – en film som viser hvor lite glamorøs sporten kan være. Her finnes ingen triumfer, bare mennesker som prøver å reise seg én gang til.

Da Sylvester Stallone skrev Rocky som et håpefullt heltedrama om en bokser, skrev han samtidig mot strømmen av de langt mørkere, nøkterne og desillusjonerte skildringene som preget mye av amerikansk film på 1970-tallet. Og en av filmene som definerer den tradisjonen, er John Hustons Fat City fra 1972 – en boksefilm som i tone, dramaturgi og moral står nærmest diametralt motsatt av Rocky.

Der Rocky følger et klassisk oppbyggingsmønster, viser Fat City oss mennesker som strever, faller, prøver igjen og ofte taper. Huston kom inn i de banebrytende 70-årene formet av klassisk film i tidligere tider, uten New Hollywood-æraens estetiske radikalitet, men filmens såre realisme plasserer den både innenfor og utenfor sin tid. På den ene siden er filmen en uløselig del av det pessimistiske, sosialrealistiske 70-tallsbildet som Rocky (spesielt oppfølgerne) kan leses som en reaksjon på, men på den andre siden er det forankret i Hustons mer klassiske, lavmælte fortellerkunst.

Fat City er en slags antitese til den klassiske sportsfilmen. Her er ingen dyrking av kampenes dramaturgi med triumfens øyeblikk eller en heltefigur som kjemper seg gjennom motgang. Boksingen blir snarere til en liten verden i verden. Om mennesker som aldri helt lykkes, og som kanskje heller ikke forventer det. Det fører med seg en uvanlig nøktern og desillusjonert dynamikk, og det gjør karakterenes indre kamp mer spennende enn kampene innenfor bokseringen. Her er det langt fra gitt at verken talent eller ambisjoner fører til oppnåelse av en amerikansk drøm.

Vi følger to boksere i Stockton, California. Det er den erfarne, utslitte Billy Tully (Stacy Keach) som forsøker å finne tilbake til formen etter et liv preget av alkohol og skuffelser. Og det er den unge, lovende Ernie Munger (Jeff Bridges), som glir inn i sporten nesten som en tilfeldighet. Filmen skildrer deres parallelle liv – små seire, store tap, arbeid på jordene, lavtlønnede kamper i trange lokaler og hverdager som aldri helt løfter seg. Det er en historie om mennesker på kanten av samfunnet, fortalt med en nøkternhet som gjør fraværet av klassisk heltedrama til selve poenget.

Selv om filmen er nøktern, er den likevel ganske slående fotografert. Mesterfotograf Conrad Halls bidrag er overhodet ikke prangende, men det er ladet med en presis, støvete skjønnhet som fanger både det fysiske og det følelsesmessige landskapet karakterene beveger seg i. De tørre jordbruksmarkene, det røykfylte bokselokalet og de trange leilighetene er skildret med et nesten dokumentarisk blikk, men samtidig med en subtil estetikk som gir scenene en poetisk undertone. Hall unngår å romantisere miljøene, helt i takt med Hustons tilnærming, hvor ofte slitte detaljer i omgivelsene fremheves for å understreke det hverdagslige.

Realismen gjennomsyrer både estetikken, dialogen og skuespillet som tydelig lener seg mot det sårbare og usentimentale. Stacy Keach gjør en av sine mest nyanserte prestasjoner som en mann fanget i en emosjonell hengemyr, samtidig som en ung Jeff Bridges bringer en mykere, mer håpefull energi som kontrast. Huston omgir dem med ansikter som ofte fremstår som hentet rett fra miljøet, noe som gir filmen autentisk tekstur.

Disse karakterene er ikke umiddelbart sympatiske, men filmen behandler dem med en slags stillferdig omsorg – en forståelse for hvordan små nederlag og forsiktige forsøk på fremgang former mennesker som lever på samfunnets ytterkant.

Fat City står sterkt i forlengelsen av en bredere amerikansk 70-tallsrealisme som ble båret frem av regissører som Hal Ashby, Bob Rafelson og, i noen grad, Robert Altman. Slektskapet handler mindre om formelle likheter og mer om en felles sensibilitet; et fokus på karakterer fremfor plot, på miljøer fremfor mytologi og på liv som ikke får forløsning. Huston regisserer med en tilbakeholdenhet, og lar filmen finne styrke i observasjon fremfor fortelling. Det har gitt oss en boksefilm som ikke først og fremst handler om boksing, men om mennesker som sirkler rundt hverandre i en tilværelse uten store lovnader. I den ærlige skildringen finnes en nøktern humanisme som også gjør Fat City til en gripende skildring av tapere som bare vil holde seg oppreist.