«Attention, the Kids are Watching» (1978) – Alain Delons skygge over barnas verden

Alain Delon lusker som en gåtefull person i kulissene der han usett observerer fire barn som sender familiens guvernante til sjøs på en madrass, noe som ender med at hun drukner til døde.

Barnas foreldre er fraværende, og under fri oppdragelse og uten respekt for guvernanten har de allerede vært sugd mot tv-apparatet med høygradig eksponering for tv-vold og kynisme. Uskyldigheten til barna er tidlig foredlet til skyld, og filmskaper Serge Leroy tegner bilder av mediepåvirkning på barn ikke fullstendig ulik det Michael Haneke skulle gjøre enda skarpere i Benny’s video det påfølgende tiåret.

Dels virker filmen som en mørk fabel, dels som en slags satire, et psykologisk drama og en thriller. De ulike perspektivene kan oppleves som innbyrdes stridende med hverandre, i den forstand at den kanskje hadde fungert enda bedre med en tydeligere rendyrking og fokusområde. Sterkest er den utvilsomt som et eggende psykologisk drama, stekt på middels svak varme, med organisk ispedde kommentarer til tv-mediets toksiske påvirkning av vold og perversjon. Selv om kabel-tv-revolusjonen på 80-tallet medførte banebrytende tilgjengelighet på spekulativ vold i stuene, noe som ikke sjeldent ble tematisert i ulike settinger både på 80- og 90-tallet, er det ikke sånn at tematiseringen er blitt mindre aktuell etter internettrevolusjonens mangedobling av tilgang til drøy vold for nysgjerrige mindreårige.

Det er en velgjort film, og overraskende velspilt av barna (inkludert av Sophie Renoir, datter av filmfotografen Claude Renoir som var mesterregissør Jean Renoirs nevø). Claude Renoirs bilder har en stemningsfull, kvelende kvalitet som setter den tilsiktet ubehagelige tonen som passer til filmens fortelling. Den store stjernen er likevel Alain Delon som lenge kun ses i bakgrunn for barna, uten at de er bevisst på ham. Det er først etter en stund at han faktisk entrer barnas liv, og derfra skrus temperaturen i drama opp mens det pågår et interessant psykologisk maktspill mellom ham som bærer av sannheten, samtidig som barna er i flertall og har en annen form for overtak på ham.

En speiling av barn mot uskyld vridd til barn mot perversjon har vært gjenstand for flere effektive og gode filmverk. Særlig var det nettopp på 70-tallet det ble levert flere uhyggelig gode filmer med det som utgangspunkt, som i Joel Serias franske Don’t Deliver Us From Evil fra 1971, som er flere hakk giftigere enn denne, men også filmer som Alice, Sweet Alice (som innimellom seiler under tittelen Communion) eller Who Can Kill a Child? som begge utkom to år før denne, men som er nærmere å være en skrekkfilm. Serge Leroys film er noe litt annerledes likevel.

Som helhet står Attention, the Kids are Watching (Attention, les enfants regardent) igjen som et litt ujevnt, men fortsatt tidvis fascinerende forsøk på å kombinere samfunnskritisk allegori med psykologisk thriller. Filmen klarer ikke fullt ut å forene alle elementene (barnas verden, Delons mørke tilstedeværelse og filmens nesten moralistiske blikk på medievold), men har vitterlig en suggererende stemning som setter seg. Leroy lykkes i intervallet mellom symbol og realisme; enkelte scener syder av en barnlig frykt, og alt ligger så tett opp mot virkeligheten at det føles nært og dokumentarisk.

Filmen er likevel aller mest interessant som et tidsdokument, i form av et tidlig uttrykk for en gryende kulturell uro over fjernsynets makt. Når filmen ses rundt 50 år senere, er det heller ikke slik at filmens advarsel mot normalisert vold er mindre relevant. I det store bildet lever uansett denne filmen mest gjennom å være en kuriøs fotnote i Alain Delons filmografi, som et av den franske filmstjernens mørkere avkroker.