«A Time to Kill» (1996) – rettsdrama badet i Mississippi-varme og moralsk ambivalens

Svetten renner av Joel Schumachers A Time to Kill. Kamera presser seg på de fuktige ansiktene i den trykkende Mississippi-heten, i takt med historiefortellingens moralske dilemmaer. Unntaket er en aktor, spilt av Kevin Spacey, som vises avsondret fra de sterke følelsene som ellers gjennomsyrer filmen.

På 90-tallet sugde jeg til meg all film basert på John Grisham-bøker, i likhet med veldig mange andre. Det samme gjorde Hollywoods-filmstjerner som ofte flokket seg til de ulike prosjektene, hvor denne kanskje står som den aller mest stjernepakkede.

Filmen er basert på Grishams debutroman og plassert midt i en 90-tallsbølge av rettssalsdramaer generelt og Grisham-filmatiseringer spesielt. Det sammenfalt også til en viss grad med Joel Schumachers storhetstid som regissør, som på dette tidspunktet allerede hadde notert seg for en vellykket Grisham-adaptasjon med The Client.

I sentrum for A Time to Kill står Matthew McConaugheys idealistiske advokat Jake Brigance, veiledet av en desillusjonert Donald Sutherland i rollen som aldrende juridisk læremester. Det er sistnevnte som i en tidlig scene forteller førstnevnte at uansett utfallet av rettssaken, vil det aldri bli en seier. Det alle kommer til å forstå, er at saken bare har tapere og at den uansett utfall bare vil føre smerte med seg. Det poenget skal senere hamres inn av Schumacher.

Forbrytelsen som fører til rettssaken kommer umiddelbart. En svart far, Carl Lee Hailey (Samuel L. Jackson), tar loven i egne hender etter at hans unge datter blir brutalt voldtatt av to hvite menn. Han dreper dem – uten tvil om skyld. Spørsmålet er om han kan anses som utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Hvis ikke, venter dødsstraff. Men dette er Mississippi, og retten han stilles for har en jury som i all hovedsak er hvit. Rasismen er like nærværende som den uutholdelige heten. Ku Klux Klan marsjerer igjen, og truslene mot Jake og familien tårner seg opp.

Det juridiske aspektet blir spillende annenfiolin. Det er følelsene, moralen og det sosiale klimaet som i sterkere grad driver filmen fremover. I likhet med mange 90-tallsfilmer kretser A Time to Kill rundt rettferdighet som overhengende tematikk, men vil nødig gjøre mer enn å skrape i overflaten av de virkelig kompliserte spørsmålene. Filmens hvite blikk – fra regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehavere – preger fortellingens form og perspektiv. Det er en film hvor hvite karakterer kjemper for en svart manns liv, i en hvit manns rettssystem. Og til tross for at filmen ønsker å belyse nyansene i raseproblematikken, blir det til tider en ganske binær fremstilling. Enten svart eller hvitt, både tematisk og filmatisk.

Filmen drives først og fremst av en tydelig trang til å underholde, og det er her A Time to Kill fungerer best. Som kommersiell film er den laget for å engasjere gjennom store følelser, skarpe konflikter og dramatiske vendepunkter. Da er det kanskje også en riktig prioritering å ikke dvele ved de mer komplekse, underliggende spørsmålene om rase og rettferdighet. Samtidig føles det ikke som Schumacher forhaster seg når det isteden brukes som drivstoff for en film som vil opp i tempo med en mer nervepirrende og følelsesladet historiefortelling. A Time to Kill kjennes sterkere i magen enn hodet, som et velartikulert melodrama med høy puls og lav terskel for patos mens juridiske og moralske spørsmål besvares med store ord.

For dette er som nevnt et kommersielt produkt, noe som også understrekes av det stjernespekkede ensemblet – et paradeopptog av gjenkjennbare 90-tallsnavn som gir filmen tyngde, tilgjengelighet og bred appell. Sandra Bullock, nylig superstjerne etter Speed, er en ung og idealistisk jusstudent i en markant rolle. Samuel L. Jackson, fortsatt glødende etter Pulp Fiction, leverer en intens og sårbar tolkning som Carl Lee Hailey. Kevin Spacey, midt i storhetstiden med The Usual Suspects og Se7en, gjør en iskald og kontrollerende tolking som aktor. Matthew McConaughey, fortsatt tidlig i karrieren, får samtidig sitt store gjennombrudd i advokathovedrollen; sjarmerende, karismatisk og moralsk drevet, med akkurat nok råskap under overflaten. Og så er det Kiefer Sutherland, nesten karikert i rollen som rasistisk bølle og KKK-sympatisør. På denne tiden føltes det som om han var Hollywoods go-to-valg når man trengte en hvit, truende skurk. Legg til veteraner som Donald Sutherland og en kort, men slående opptreden av Chris Cooper, og man sitter igjen med et ensemble som gir filmen både stjernedryss og dramatisk troverdighet, selv når manuset trekker mot det overtydelige.

Mot slutten gir filmen etter for de mest klassiske Hollywood-grepene og melodramaet tar overhånd. Det er store taler med dirrende stemmer, tårevåte nærbilder og følelsesladde klimaks som frir hemningsløst mot publikum. På sitt mest intense balanseres det farlig nær det parodiske.

Samtidig signaliserer aldri Schumacher at han påtar seg et sosiologisk dypdykk i raseproblematikkens strukturelle kompleksitet. Dette er ikke den filmen. A Time to Kill er derimot et følelsesdrevet rettsdrama i amerikansk mainstream-tradisjon, med en klar dramaturgisk kurve og tydelig moralsk katarsis – og det fungerer ganske godt.

Til tross for sine svakheter i dybde og nyansering, er A Time to Kill en film som fortsatt overbeviser gjennom ren fortellermessig kraft. Den er et skoleeksempel på effektiv, følelsesdrevet underholdning – en rettssalsthriller som vet hva den vil være, og som leverer det med tilstrekkelig overbevisning. Joel Schumachers solide filmhåndverkegenskaper gjorde ham også til en sterk filmatisk forvalter av forfatter John Grishams unike evne til å gjøre juridiske dilemmaer tilgjengelige og dramatiske for et bredt publikum. Filmen er tett komponert, visuelt mettet og emosjonelt ladet, med et intenst og svettende skuespillerensemble som matcher fortellingens store følelser og moralske alvor. Det er ikke subtilt, men det er virkningsfullt – og når alt samles i rettssalens tette kammer, er det vanskelig ikke å bli revet med.