«La Pointe Courte» (1955) – kjærlighetens poesi og nybølgens forløper

Agnès Vardas debutfilm fra 1955 er et sjeldent tilfelle av en kunstnerisk visjon som fødes ferdigformet. La Pointe Courte er både en poetisk kjærlighetsskildring og et tidlig signal om den franske nybølgens frigjørende grep – en film som, til tross for sin litt marginale posisjon både da og nå (?), fremstår som et forbløffende modent og stilsikkert verk.

Det som umiddelbart slår en ved La Pointe Courte er hvordan den kombinerer en dokumentarisk følsomhet for et lokalsamfunn med en stilisert, nesten teatralsk dialog mellom to elskere. Mens kameraet registrerer fiskernes liv i Sète med nøktern realisme, taler hovedpersonene i et språk som ligger nær litterær poesi. Det oppstår et uvanlig møte i filmen mellom jordnær hverdagsvirkelighet og eksistensiell refleksjon. Varda skaper en spenning mellom det kroppslige og metafysiske, mellom konkret sosial virkelighet og kjærlighetens abstrakte tvil.

Kameraarbeidet er bemerkelsesverdig for en debutant. Varda egen fotografbakgrunn til å komponere bilder som er både elegante og rytmiske, med en flytende bevegelse som binder sammen mennesker, rom og landskap. Det er som om filmen danser mellom dokumentar og fiksjon. Filmen eier en visuell poesi som gir den en lavmælt skjønnhet. Stillheten og pausene virker like viktig som replikkene.

Dialogen mellom de to elskerne er som et eget univers. Den er muligens formmessig litt kunstig, men derfor også avslørende? For gjennom poetiske gjentakelser og rytmiske pauser synliggjøres forholdets skjørhet med nær mytisk tyngde. Det føles mer som eksistensiell meditasjon enn småprat. Skal de gå videre sammen, eller skilles? Fremfor å dramatisere konflikten, velger imidlertid Varda å dvele i den. De to er både intime og fjerne. Ofte med kroppslig nærhet, men adskilte tanker.

Ser man filmen i et bredere perspektiv, er det mulig å ane forbindelser til samtidens og etterkrigstidens europeiske kunstfilm. Det teatralske alvoret og det stiliserte ansiktsstudiet kan minne om Bergman på 1950-tallet, der dialogen løfter det intime til et universelt nivå. Samtidig har miljøskildringen klare resonanser til Rossellinis Stromboli (1950), med sin bruk av fiskerlandskapet som både realistisk ramme og eksistensiell metafor. Og enda tidligere finner man en mulig parallell til Viscontis La terra trema (1948), hvor fiskernes slit i Sicilia fremstår som sosialt og politisk ladet. Varda står nok ikke i direkte dialog med disse filmene, men La Pointe Courte bærer en beslektet vilje til å forene det konkrete, stedbundne livet med filmens poetiske og modernistiske ambisjoner.

I ettertid La Pointe Courte blitt stående som en forløper til den franske nybølgen. Filmen deler utvilsomt mange av bevegelsens kjennetegn – lavbudsjett, opptak på location, blanding av amatører og profesjonelle, en vilje til å bryte med klassiske narrativ. Likevel sto Varda utenfor Cahiers-miljøet, og filmen ble aldri løftet frem som startskuddet for en bevegelse. I dag er det derimot vanskelig å overse hvor nyskapende Vards debut var, og hvor sterkt den peker fremover mot både Resnais, Godard og Truffaut.

La Pointe Courte må kunne hevdes å være en kunstnerisk erklæring på høyde med de beste. Varda viser allerede en velartikulert evne til å forene blikket for det intime og det sosiale, det poetiske og det konkrete. Og i en blanding av modernistisk eleganse og jordnær nærhet, står filmen i retrospekt som et bemerkelsesverdig, alternativt utgangspunkt for noe nytt og frisk i europeisk filmhistorie.