Under radaren: «David and Lisa» (1962)

I åpningen ser vi en gutt komme til det vi forstår er en institusjon, fulgt av moren. Kamera kretser fra hans perspektiv og utover de veldige lokalene, før kamera og blikket stanser ved synet av en ung kvinne. Han sperrer opp øynene som om han besettes av hva han ser. En gutt kommer for å ønske ham velkommen, strekker ut armen, og hovedpersonen får et anfall. «You touched me! You want to kill me!», skriker han hysterisk, mens den tilsynelatende statusbevisste moren uttrykker skam over sønnens dysfunksjonelle reaksjon og sykdom. Uten først å ha blitt forklart det på annen måte, blir vi organisk vist og gjort forstått med at hovedpersonen – David – har en psykisk lidelse knyttet til å bli berørt, og at han er i ferd med å bli lagt inn på en institusjon for unge psykiatriske pasienter.

«David and Lisa» er en tidlig, men respektfull film om mentale lidelser, som kun virker stedvis datert gjennom tendenser til oppstyltet dialog og overdrevet skuespill. Men det føles enda sterkere og innlysende at filmen må ha virket bortimot banebrytende i skildringen av yngre menneskers håndtering av alvorlig psykisk sykdom i møte med kinopublikum på begynnelsen av 60-tallet. Om uttrykket også i enkeltøyeblikk kan fremstå litt klønete, føles det nesten som en organisk kvalitet som gjenspeiles i karakterenes naturlige oppførsel. Den unge Keir Dullea er stort sett dyktig i hovedrollen som David. Det gjøres klart at han er over gjennomsnittet intelligent uten at det settes i et motsetningsforhold til tvangslidelsene han bærer på. Janet Margolin er enda bedre i rollen som Lisa, en karakter som sliter med schizofreni hvor identiteten innimellom mistes til hennes andre «jeg» i Muriel. Det Dullea og Margolin leverer er treffsikre prestasjoner i et følsomt samspill over vanskelig tematikk.

Filmen er skapt av ekteparet Frank og Eleanor Perry, førstnevnte som regissør og sistnevnte som manusforfatter, hvor begge ble belønnet med Oscar-nominasjoner. (Frank Perry tapte regiprisen for David Lean, «Lawrence of Arabia», mens «To Kill a Mockingbird» ble en for sterk konkurrent i manuskategorien). Det er lavmælt skrevet materiale som er like lavmælt uttrykt i regi og spill. 

Institusjonen skildres ikke som et sted for å vise frem galskap som i (mer enn ti år senere) «Gjøkeredet», men som en sivilisert lokasjon for behandling som faktisk kan føre til bedring. Vinklingen har en optimisme ved seg, men filmen og publikum kommer ikke dit uten motstand. Underveis utfordres vi også til å slite med å finne sympati for David. Om hans antisosiale oppførsel, som også kan leses som arroganse, vil kunne forklares av betydelige psykiske plager som vi blir gjort kjent med, er det likevel som om vi settes på prøve av hvordan vi instinktivt forholder oss til ham gjennom hans faktiske fremtreden. Men filmen vinner oss klart over på rett side når den viser hvordan han utvikler et forhold preget av empati med Lisa som aller helst uttrykker seg gjennom barnslige rimevers eller kommuniserer skriftlig av hensyn til egen lidelse. Og det er i møte med Lisa at David kommer ut av sitt emosjonelle skall som har begrenset ham, og de to bygger hverandre opp gjennom svakhetene som har definert livene deres til nå, mens de sakte er i ferd med å finne sine unike måter å takle verden på.

«David and Lisa» er utspilt noe som et teaterstykke, på godt og vondt. Perry holder seg sannferdighetssøkende og diskret mens han sikter mot å kanalisere noe ekte for å skape forståelse og diskusjon, der de filmkunstneriske vyene er er mer avmålte enn de substansielle, men likevel ikke helt fraværende. Det er i høyeste grad en film som fortsatt fortjener sitt publikum.