Southland Tales (2006)

Vurdering:

USA 2006 | Regi: Richard Kelly | Spilletid: 145 min | IMDb

Richard Kelly traff tidsånden da han i 2001 lanserte debutfilmen, Donnie Darko, til umiddelbar kultstatus. Nå er den (av mange) geniforklarte filmskaperen tilbake med sin «vanskelige andrefilm» – fremtidsdystopien Southland Tales.

Kelly tok med seg en nesten-ferdig versjon av filmen til Cannes for to år siden, ble buet ut, og har brukt ettertiden på nitidig restaurering – for endelig å slippe den ut til de store massene nå nylig. I Norge havnet filmen rett på DVD. Et aldri så lite antiklimaks for de av oss som hadde sett frem til lanseringen i lang tid, dessverre ble tiden så lang at hvert fall jeg mistet litt av interessen et sted på veien.

Southland Tales utspiller seg i et post-apokalyptisk California, like etter at USA har vært utsatt for to kjernefysiske angrep. Verden står i knestående: økonomisk, politisk og moralsk. Den konkrete handlingen er imidlertid så forvirrende at jeg ikke orker å gjøre et forsøk på å formulere den. Men dette er altså en ensamblefilm – med tiårets mest snodige casting – hvor Richard Kelly gjennom et utvalg av forskjellige figurer og perspektiver skildrer de store linjene i et fiktivt, nært fremtidsunivers.

Det hører med til historien at filmen i realiteten er kapittel fire, fem og seks i en sammenhengende historie, hvor Richard Kelly allerede har gitt ut de foregående kapitlene i tegnet form. Sikkert en fordel å få med seg først.

Som en episk science-fiction/thriller (med film noir-elementer), hvor flere karakterer er sammenvevd i en intrikat dommedagshistorie med politiske, religiøse og spirituelle overtoner, i en film til fingerspissene eksperimentell både i struktur og visuell fremtoning, er dette noe av det mest ambisiøse jeg har sett på en god stund.

Og jeg håpet virkelig at jeg skulle elske denne filmen. Eller i hvert fall like den veldig godt. Dessverre gjorde jeg ikke det.

Lydbildet er suggerende og behagelig for øret, og jeg kan se at Kelly har hatt en del friske ideer i visualiseringen av enkeltscener i en forlokkende futuristisk setting. En musikksekvens der Justin Timberlake danser og mimer til Alle These Things That I’ve Done av The Killers er et eksempel på tre svært fornøyelige minutter. Innimellom dukker det også opp et par andre kreative innfall som isolert sett har noe for seg. Men de sporadisk gode ideene drukner til slutt i et krampeaktig filmatisk kaos over 145 selvhøytidelige minutter.

Det er også vrient å bli bekvem med den absurde castingen. Samligen av Dwayne Johnson (også kjent som The Rock), Sarah Michelle Gellar, Bai Ling, Jon Lovitz, Christopher Lambert, Seann William Scott, Kevin Smith, Justin Timberlake og Mandy Moore minner mest om en billig popkulturell gimmick. Noen er malplasserte, andre er stive og svake. I sum er det bare irriterende.

Jeg har stor sans for modig og kompromissløs filmskaping, men her har Richard Kelly tatt en overdose av kreative piller. Det er noe kvasi David Lynch og Quentin Tarantino over stil og stemning, og tankene streifer også innom filmer som Strange Days og surrealismen i Terry Gilliams Brazil. Gode referanser, men Kelly vandrer i blinde og sliter tungt med å sy bildene sammen til en tiltrekkende helhet.

Produktet, altså filmen, føles som billig papp. Tom og kjedelig.