Miracle at St. Anna (2008)

En mørkhudet amerikansk krigsveteran (Laz Alonso) gynger i stolen mens han bittert bemerker «we fought for this country too» da han bivåner John Wayne i en krigsfilm på tv. Dagen etter ser vi ham selge frimerker bak en luke på postkontoret. Når et kjent ansikt fra fortiden plutselig dukker opp foran ham, fryser den amerikanske krigsveteranen fast i et øyeblikk av skrekk, før han to sekunder senere griper tak i en gammel tysk  pistol han tilfeldigvis har liggende ved sin side, og setter en kule i hodet på frimerkekjøperen.

Til åstedet kommer en ung journalist, spilt av Joseph Gordon-Levitt, tilsynelatende for sent til å lage den saken journalistrivalene allerede har reist hjem til sine redaksjoner med. Men etter godhjertet hjelp fra politietterforskeren på stedet, spilt av John Turturro, får imidlertid den unge journalisten være med i en tidlig fase av etterforskningen, og gjør et scoop når det viser seg å være langt mer saft i historien enn et gjennomsnittsdrap. Han oppsøker den drapstiltalte, og får fra fengselscellen høre en historie som tar oss med tilbake til 2. verdenskrig og et regiment av afroamerikanske soldater på italiensk jord. Her ligger både handlingens forklaring, og utfallets mirakel.

Det virkelige miraklet er imidlertid hvordan en så habil filmskaper som Spike Lee har vært i stand til å lage noe så ekstremt grelt som Miracle at St. Anna. For det første er dette noe av det minst vellykkede jeg har sett av filmer med flashback-struktur; det vil si der historien åpner og slutter i nåtid (det vil si tidlig 1980-tallet i denne filmen) og alt midt i mellom er fortiden som kaster lys over nåtiden, fortalt med hovedpersonens røst og hukommelse. Her foregår den narrative sammenbingen helt uten dynamikk, og filmen klarer ikke å skape noe som helst engasjament i overgangen/tråden mellom de to nivåene. Dette skjer både fordi historien rett og slett er dårlig skrevet for film, og fordi det slurves stort i karakterportrettene (igjen; svakt manus). Når heller ikke skuespillet, dialogen, eller det filmatiske uttrykket påkaller annet enn likegyldighet (eller i noen tilfeller flauhet), blir dette faktisk ganske tungt å komme seg gjennom. Det er rett og slett ingen drivkraft i filmen. Hvor er fokus? Det er en retningsløs over Spike Lees disponeringer, og jeg sliter med å forstå alle kursendringene underveis. Et mer klassisk eksempel på mislykket adaptasjon av en bok, hvor regissøren ønsker å streife innom alle romanens paragrafer, er ganske sikker vanskelig å finne. Spike Lee tar oss med over alt, og til slutt ingen steder. Hva har skjedd i klippen?

Filmen klarer ikke engang å vekke engasjement og provosere når den utilslørt viser nedslaktning av uskyldige barn og kvinner; ikke engang når et barn ligger intenst gråtende på brystet til sin døde mor, mens en kaldblodig nazist bruker bajonett til å stikke det skrikende barnet ihjel . Det føles bare så tomt, fordi rammen rundt er så kunstig og lite involverende.

På toppen av det hele roter Spike Lee det virkelig til for seg selv når han tydeligvis forsøker å bruke historien til å aktualisere og problematisere over rasespørsmål. Det funker virkelig ikke.

Det eneste positive å hente: Terence Blanchards musikk, samme person som leverte den henrivende musikken til Spike Lee-jointen 25th Hour, som i skarp kontrast til dette faktisk er et undervurdert mesterverk.

Lite er så smertefullt som å se en tilsynelatende Oscar-tilsiktet film mislykkes så hardt som dette, og især den overpompøse sluttscenen på stranden, når miraklet endelig går opp for hovedpersonen, seiler opp som årets mest kleine filmøyeblikk, for å bruke et passende uttrykk i tiden. Akk, det er flaut.