Filmkjærlighet og menneskelig tvil i «Bergman Island»

Tittel: Bergman Island (2021)
Regi: Mia Hansen-Løve

Det er stort sett med filmatisk eleganse at Mia Hansen-Løve manøvrerer seg lavmælt i skjæringspunktet av det virkelige og uvirkelige, og sørger for at «Bergman Island» bevares som en forfriskende og leken film uten å bli i overkant fiks.

Mia Hansen-Løve tar oss i «Bergman Island» med til Fårö – den svenske øya som huset Ingmar Bergman fysisk og åndelig de siste førti årene av livet. Hit bringer han kunstnerparet Chris (Vicky Krieps) og Tony (Tim Roth) på en slags pilegrimsreise i håp om å suge til seg inspirasjon i den kreative skriveprosessen av nye filmmanus. De er begge filmskapere, der Tony er den mest anerkjente og som under oppholdet samtidig skal introdusere sin nyeste film for et lokalt, filminteressert publikum. Hans selvsikkerhet møtes av den noe yngre partneres usikkerhet, både kunstnerisk og i kjærlighetsforholdet.

I møte med det sceniske kystlandskapet bergtas og blendes de like mye av den iøynefallende idyllen og naturen som de skremmes; vakkerheten er både fortryllende, mystisk og ubarmhjertig. Ikke ulikt hvordan Ingmar Bergman opplevdes, og hvis virkningen av Fårö høres som gjenklang i deler av den svenske mesterens filmografi som stadig refereres til. Kort tid etter ankomsten til Bergmans hus kommenteres det at senga de skal sove i ble brukt i «Scener fra et ekteskap», mens det dels skjelvende og humoristisk bemerkes over en spent stemning at «det er filmen som fikk millioner av mennesker rundt om i verden til å skilles». Mia Hansen-Løves skildring av relasjonen mellom Chris og Tony har fra første stund en tone som gjør det bevisst uklart hvor de er i forholdet, hvor trygge de er på hverandre og hvordan kjærligheten i dette øyeblikket av livet ser ut mellom dem.

Naturomgivelsene av renhet krysset med den historiske nærheten til Ingmar Bergman, er ment å tilføre en glød i forholdet så vel som i kunsten som begge sikter mot å skape. Om de har felles referanser og interesser, er det likevel tydelig at behovene er ulike, ikke minst de personlige. Under oppholdet formes de på ulike vis av omgivelsene; i interaksjon med den lokale befolkningen, og i hvordan de forholder seg til stedets turistpregede næring som kolliderer med, men også utfordrer idealene.

På et tidspunkt vender Mia Hansen-Løve historien inn i et alternativt spor, og det inntreffer på et tidspunkt hvor den ulmende parskildringen har sitt sterkeste dramaturgiske potensial. Det kan derfor føles noe abrupt når det forlates til fordel for en fiksjon i fiksjonen: Chris har utviklet en idé for et manus som i andre halvdel blir visuelt integrert som en film-i-filmen. Her gjenfortelles en kjærlighetshistorie, portrettert av Mia Wasikowska og Anders Danielsen Lie, i et lidenskapsfullt samspill som tydeliggjør fraværet av samme intimitet i forholdet mellom historiens to virkelige personer som filmideen skal speile. Det er stort sett med filmatisk eleganse at Mia Hansen-Løve manøvrerer seg lavmælt i skjæringspunktet av det virkelige og uvirkelige, og sørger for at «Bergman Island» bevares som en forfriskende og leken film uten å bli i overkant fiks.

«Bergman Island» er underspilt på en behagelig måte i samsvar med filmens tone. Særlig god er kvinnene: Den dyktige Vicky Krieps (som hadde et imponerende filmår når man tillegger prestasjonen i M. Night Shyamalans «Old»), og Mia Wasikowska i en ertende og naturlig skjønn rolletolkning som troverdig begjæres av Danielsen Lie.

Alt i «Bergman Island» er ikke like interessant, som stedvis kan virke noe slapp i kantene, samt noe ujevn i det visuelle. Underveis, i de øyeblikk jeg ikke tenkte på Ingmar Bergman, streifet tankene også innom Olivier Assayas’ «Personal Shopper». Kanskje underbevisst av Danielsen Lies bidrag til begge filmer, eller det faktum at Mia Hansen-Løve har hatt et kjærlighetsforhold til nettopp Assayas – en relasjon som antas å være relevant for dobbelhistorien i sentrum av «Bergman Island». Uansett, om «Bergman Island» har fragmenter av den samme «spøkelsesaktige» tonen og gåtefulle symbiosen av virkelighet og fantasi som i mesterverket «Personal Shopper», føles ikke dette like fullendt eller på samme nivå.

Det er likevel en sjarmerende og ofte engasjerende alternativ odyssé som tilbys av Mia Hansen-Løve — der den sakte bukter seg frem og utforsker øyas natur i lag med figurene, med de stadige Bergman-referansene og parafraseringene, og mens ulike univers smelter i hverandre. Det er utvilsomt at «Bergman Island» føles som et fengslende sted å være i. Like utvilsomt er dette en bemerkelsesverdig film som fint kanaliserer en kjærlighet for film og kunst det er lett å sette pris på. Men kanskje aller mest for oss som allerede er (langt) over gjennomsnittet glad i film?