Strømmetipset: «Junior»

«Strømmetipset» er beskrivende i seg selv — en spalte med jevnlige tips til filmer, eventuelt tv-serier, som der og da er tilgjengelig et sted i strømmejungelen og fortjener din oppmerksomhet.


Hva: Junior (2011)
Hvem: Av Julia Ducournau. Med Garance Marillier, Yacine N’Diaye, Aude Briant, Virgil Leclaire
Hvor: MUBI
Hvorfor: Fordi Julia Ducournau akkurat nå er blant de mest spennende, fremadstormende filmskaperne vi har, og som neppe har nådd toppen selv om hun allerede i sin andre langfilm, «Titane», vant Gullpalmen i fjor. Å se henne øve seg som filmskaper i kortformat i «Junior» er, i retrospekt, rett og slett interessant.

«Junior» føles som en prolog til Julia Ducournaus kunstneriske prosjekt som filmskaper. Før den kvinnelige franske filmskaperen slo gjennom på sensasjonelt vis med den eksepsjonelt velgjorte body horror-filmen «Raw» under Cannes-festivalen i 2016 – hvor hun fem år senere skulle returnere bare for å vinne Gullpalmen med «Titane» – gjorde hun altså denne kortfilmen tilbake i 2011. Som i retrospekt uunngåelig må ses som en kortfattet skisse av ideer til hva som skulle komme.

Utvilsomt har «Junior» en mildere tone, og et annet ambisjonsnivå og bygd av spinklere filmatiske muskler, enn både «Raw» og «Titane». Hovedrollen spilles av en yngre Garance Marillier, som jo gikk hen til å få den bærende hovedrollen i «Raw» og som også streifer innom «Titane». Her er hun en 13 år gammel jente, Justine, som må forholde seg til at kroppen en dag gjennomgår en merkverdig metamorfose ved at hun mister store lag av hud. Ducournaus senere godt dokumenterte interesse for kroppslige skrekkmotiver er altså helt i kjernen av det som utforskes allerede i «Junior», der «body horror» er motoren som metaforisk driver fortellingen om veien fra barndom til ungdom. Men i dette tilfellet uten at det kommer til et direkte og grafisk uttrykk som noe spesifikt ekkelt, frastøtende eller voldsomt, i hvert fall ikke på nivå med hva som skulle komme.

«Junior» er en relativt lavmælt liten film om å være ubekvem eller bekvem i og med egen kropp. Garance Marillier er god på en naturlig måte i rollen som den anti-feminine, tidlige tenåringsjenta som ser omgivelsene beundre hennes opplagt vakrere søster, mens hun selv uflidd, men likevel med en slags selvsikker røffhet, entrer klasserommet med kviser i ansiktet, briller og hettegenser. Hun gir faen. Tilsynelatende.

«Junior» er en interessant og konsis skildring om pubertet og tilhørighet, delvis skrudd sammen med tilløp til fengslende body horror-orienteringer, men som savner den formen for djervhet som Ducournau sikkert allerede hadde i seg, men som senere skulle komme noe voldsomt sterkt til uttrykk. Om «Junior» står greit på egne bein, er det opplagt mest interessant å se filmen i dag med viten om hvordan Ducournau åpenlyst skulle videreutvikle og betraktelig forbedre flere av de samme idene senere, da særlig i «Raw», mens sporene frem til «Titane» er en noe lengre reise. Å reise elleve år tilbake i tid for å oppleve 22 minutter med starten på denne kvinnens allerede framragende karriere, er uansett en lett anbefaling når muligheten er så lett tilgjengelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s