Sterkt om traumer av skoleskyting i «The Fallout»

Tittel: The Fallout (2021)
Regi: Megan Park
Aktuell som ny film på HBO Max

Det er intenst, ubehagelig og fryktelig – utelukkende formidlet av lyder, mens det visuelle kun er reaksjonsnærbilder av tre unge mennesker som overlever, men som der og da får livet snudd opp ned.

Det er gjort flere filmer om skoleskyting. Men ingen helt som «The Fallout».

Det er en enestående og sterk regidebut av Megan Park. Som diametral motsats til 2020-filmen «Run Hide Fight» som nærmest mesket seg i en skoleskytings action-innhold på «Die Hard»-vis i grenseland til det fullstendig taktløse, kunne altså ikke perspektivet gitt i «The Fallout» over samme tematikk vært mer ulikt.

Vi lever i en tid der skyteepisoder på amerikanske skoler bortimot er redusert til en notis i den jevne nyhetsstrømmen vi scroller gjennom. Den forrige hendelsen er glemt så snart den neste inntreffer, der tiden imellom blir en pause fra det konsentrerte ubehaget som konsumeres i øyeblikket av tragedien – før vi på nytt sveiper videre i livene våre. Som om samfunnet virker å være i en stillstand av forunderlig aksept over den nye uvirkelige virkeligheten. «Livet må gå videre»-frasen er åpenbart mer problematisk for de involverte, enten de er overlevende eller pårørende. Og det blir stadig flere av dem. Det er disse, altfor unge, menneskene «The Fallout» handler om.

Vada er ei 16 år gammel jente og skoleelev som forlater klasserommet fordi hun må på do. På vei gjennom korridoren guider hun via mobiltelefonen en emosjonell lillesøster gjennom sin første menstruasjon, før hun inne på toalettrommet veksler blikk med ei pen, men perifer klassevenninne – Mia – som sminker seg foran speilet. Det er en vanlig skoledag. Men så smeller det. Lyden av knallharde skudd som det ikke er mulig å ta feil av. Vada og Mia vet hva som skjer, og låser seg i desperasjon inn bak døra til en av toalettbåsene. Flere smell og påfølgende skrik høres. Plutselig kommer en gutt stormende inn døra, delvis dekket av blod han forteller er fra broren sin.

Det hele er over på få minutter, men føles som en evighet. Ingenting fra skyteepisoden vises for kamera, ikke ulikt metoden brukt av Erik Poppe i «Utøya 22. juli». Den «enkle» iscenesettelsen er av det klart mest filmatisk effektive, som i grufulle, fremvist på film av terror- eller skoleskyting. Det er intenst, ubehagelig og fryktelig – utelukkende formidlet av lyder, mens det visuelle kun er reaksjonsnærbilder av tre unge mennesker som overlever, men som der og da får livet snudd opp ned. Drapsmannen ses aldri.

I neste scene er vi ute av skolen, og hjemme hos Vada med foreldrene og lillesøsteren rundt et bord mens de ferske inntrykkene bearbeides. Megan Parks prosjekt for filmen starter her, i de subjektive ettervirkningene med traumene av hendelsen – i de kommende timene, dagene, ukene og månedene. Hovedhistorien kretser omkring unge Vada, som i sin historie bindes direkte til to andre skjebner hun delte den opprivende hendelsen med. To personer som frem til da var perifere bekjentskaper i livet, men som nå blir de nærmeste og de eneste som egentlig forstår. Foreldrene ønsker å hjelpe, men distansen mellom datter og foreldre blir for stor. Løsningen blir å sende henne til terapi, uten at det blir den egentlige løsningen på noe for Vada.

Særlig er skildringen av forholdet som vokser frem mellom Vada og Mia enestående godt skrevet – og spilt. Jenna Ortega er helt enestående som Vada. Med en merkverdig blanding av usikkerhet og mot søker hun seg frem og inn i en ny relasjon med Mia, spilt av Maddie Ziegler, etter at nyhetens interesse omkring skoleskytingsepisoden har kjølnet. Tiden har derimot langt ifra leget den psykiske påkjenningen for verken Vada eller Mia, som både finner hver sin og en slags felles måte å hente inn seg selv. Måten de to finner sammen, ofte med klønete fremtreden og dialog, har så mange detaljer av troverdighet i spill og uttrykk at det er sjelden vare. Samtidig kommer dialogen innimellom mer artikulert til uttrykk, for å presisere et meningsinnhold – som når Vada spør Mia om hun oppleve de samme forferdelige drømmene og får til svar «for å kunne drømme må jeg kunne klare å sove». Megan Park innlemmer også sosiale medier i uttrykket og dialogen på en måte som er organisk mer enn å være et visuelt eller fortellende grep. «The Fallout» er ikke kun en historie om bearbeidelse av traumer, men et generasjonsportrett og coming-of-age-drama om kommunikasjon hvor smarttelefonen er limt til hånda og brukes på måter som på detaljnivå virker særegen for målgruppen.

Filmens visuelle ideer er muligens ikke styrt av store filmatiske ambisjoner. «The Fallout» lener seg på ingen måte mot den filmskapende poesien som preget hele Gus van Sant-mesterverket «Elephant» om skoleskyting i et annet perspektiv. Fotoarbeidet til Kristen Correll virker her kompetent uten å være ekstraordinært, men med flere finstemte innstillinger og bruk av intimitetsbringende nærbilder. Om filmen er lite spektakulær i den visuelle fortellerformen, kan det også innvendes at plottet – vurdert helt klinisk – kan grense til å fremstå en anelse skjematisk i en streng vurdering. Men innenfor konstruksjonen er den likevel fylt av innhold som føles fullstendig ekte. Om «The Fallout» definitivt er skrevet og styrt at en ønske om å fortelle og påpeke noe spesifikt, klarer den innad i scenene å utfolde seg naturlig, unikt og uforutsigbart.

Der omgivelsene raskt glir over i en stemning om at «verden må gå videre», handler altså «The Fallout» om hvordan overlevende ungdommer av en skolemassakre ikke er i stand til det. Park utforsker ulike reaksjonsmønstre. Fra hovedpersonen, Vada, som distanserer seg fra familien, som ikke lenger føler noen ting og i hvert fall ikke klarer å gå tilbake til skolen, til bestevennen som går inn i modus som aktivist og talsperson med appeller mot våpenkontroll, til den nye venninnen Mia som er etterlatt i eget hus av kunstnerforeldre i Europa med minimalt nettverk rundt seg, og til Quinton – gutten som stormet inn på toalettet under massakren iført brorens blod og som nå bærer på en bunnløs sorg, men i dempet preg.

«The Fallout» fortelles med subtilitet, men er samtidig koblet til store emosjoner som gjør den tidvis veldig direkte. Imidlertid er det hele tiden en naturlig flyt i bevegelsen mellom scenene, som kan tillate seg å være innom det melodramatiske når det er naturlig for historien og karakterene. Desidert sterkest er en sent plassert scene; mellom Vada og lillesøsteren som i et inderlig og nært fanget øyeblikk sementerer det sterke søskenbåndet for hverandre og filmens publikum, et forhold vi ante hadde den dimensjonen, men som til da ikke hadde kommet frem i filmens fortelling. Etter hvert kommer snikende inn også en lunhet i den mørke historien, samt øyeblikk av komedie – som for eksempel i en scene tydelig inspirert av den nå ikoniske sekvensen fra «The Wolf of Wall Street» der en tungt narkotikapåvirket Jordan Belfort (Leonardo DiCaprio) drar seg tilbake til bilen i halvkomatøs tilstand – her byttet ut med skoleeleven Vada på vei ut av klasserommet og ned en trapp under usedvanlig sterk påvirkning.

Men aller mest er «The Fallout» en vond påminnelse om en virkelighet som mange barn, og da spesielt i det amerikanske samfunnet, uunngåelig må forholde seg til. Som både manusforfatter og regissør virker Megan Parks intensjon å flagge denne skjørheten – i form av et kompromissløst søkelys på en alarmerende variasjon av ødeleggende reaksjoner og traumer påført de unge overlevende av slike tragiske hendelser. Den presist velartikulerte slutten sender også et budskap. Dette tar ikke slutt.

Vurdering: 4 av 5.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s