«Kuroneko» (1968)

I 1964 utkom det historiske, gåtefulle horrorverket «Onibaba» av japanske Kaneto Shindo. Fire år senere skulle han returnere til et lignende filmatisk landskap i kraft av «Kuroneko» som er pakket inn i en dunkel folkeeventyr-atmosfære, og som forteller om to kvinne – mor og svigerdatter – som blir voldtatt av en gruppe samuraier og etterlates for å dø i huset som påtennes og brenner ned.

Den trolske stemningen i «Kuroneko» har en nesten taktil kvalitet. Naturen brukes for hva den er verdt med naturlig lys som skimtes eller dekkes av  trærne, mens lydene kommer fra fugler og noe mer ubestemmelig inne i skogen. I dette bildet presenteres også en mørk skildring av samuraier som spiser og voldtar på tur. Den grimme naturen slår mot oss fra åpningen i form av en voldtekt skildret som en rutinepreget handling, før samuraiene vender tilbake til skogen, til naturen og lydene som om de påkalles tilbake til det primitive livet de er i. I asken av det nedbrente huset, ligger kun kvinnenes knokler tilbake og vi ser en svart katt trippe over de brente likene og slikker på dem. Det er et forvarsel på hva som skal komme – en naturstridig hevn fra de avdøde kvinnene som blodtørstig spøkelsesskikkelse av kattemyke og flytende bevegelser.

I likhet med «Onibaba» er kvalitetene i «Kuroneko» aller sterkest i hvordan det skapes urolige stemningsbilder omkring den enkle – og grufulle – historiefortellingen. Filmen kanaliserer noe rent dyrisk i hva den viser og hvordan den uttrykker seg – i bildene og det minimalistiske lyddesignet som gir naturen spillerom. Det er også menneskets naturbehov og (dyriske) drifter som kvinnene, når de kommer tilbake som katteånder, utnytter idet de bruker egen seksualitet som middel for å lokke samuraiene for deretter å slakte dem.

Kaneto Shindos øyne for drømme/mareritt-lignende tablåer fyller også opp store deler av «Kuroneko» til en tidløs kunstnerisk eksistens som essensielt vedheng til tone og innhold «Onibaba», men som samtidig står veldig stødig på egne bein.