Siden The Funeral gjorde et voldsomt inntrykk på meg da jeg så den første gang på video mot slutten av 90-tallet, ønsket jeg lenge ikke å se den på nytt i frykt for at den filmen som har tatt bolig i meg vil svinne hen. Lettelsen var derfor stor da jeg for en del år siden gjenoppdaget at, jo, den er faktisk fryktelig god.
Abel Ferrara har i sin produktivitet og særegenhet gjennom flere tiår vokst frem som en av de sterkeste røstene i amerikansk independentfilm, på en linje som bare matches av Jim Jarmusch, men uten samme tendens til mainstream-avstikkere og enda mer interessant. Ferrara har holdt seg konstant i sitt skitne hjørne som det temperamentsfulle og egenrådige utskuddet han er, og det virker som han trives med det. Som om hans kunstneriske kall er å være tvers gjennom kompromissløs for å fungere som filmskaper. Først da kan han dykke med hele seg ned i menneskelige mørker, og feste all den indre ufyseligheten han finner på filmrull i samarbeid med sine faste og betrodde samarbeidspartnere som 100 % er med på hans prosjekt. Ferrara dyrker friheten, og har brukt den til dannelsen av et distinkt filmatisk uttrykk: fra 1970-tallets utpregede undergrunnseksperimentering til sjangerøvelser på 80-tallet, er uttrykket modnet til de to siste tiårene med dempet filmatisk aggresjon mørkt iscenesatt med menneskers indre smerte som enten gradvis kryper, eller plutselig eksploderer, mot overflaten.
Filmene kommer ofte fra et personlig ståsted, det være seg vold og narkotika, eller tunge religiøse temaer som død, skyld og tilgivelse. Mer enn noe annet er Ferraras filmografi farget av en streng katolsk bakgrunn, ofte i samarbeid med manusforfatter Nicholas St. John som Ferrara møtte allerede i tenårene som elever ved en katolsk skole. Abel Ferraras aller beste verk er gjerne fundamentert i troen – og tvilen. Nicholas St. John trakk seg tilbake fra filmverden etter å ha skrevet The Funeral etter selv å ha mistet et barn. Filmen preges da også av en bunnløs sorg og pessimisme. Det er smertefullt å observere fra siden.
I åpningsscenen spilles Gloomy Sunday av Billie Holiday mens vi ser dresskledde menn ankomme den amerikansk-italienske familien Tempio sitt hjem. Vi er i depresjonstidens New York i 1930-årene, og Tempio-familien skal gravlegge yngstesønnen Jonny (Vincent Gallo) som i likhet med brødrene Ray (Chris Penn) og Chez (Christopher Walken) har begge bein dypt plantet i byens organiserte kriminalitet. De er enkelt sagt en mafiafamilie. For øvrig et veldig lite romantiserende bilde av mafiaen.
Abel Ferrara dynker universet i gjenkjennelig tematikk av moralsk forfall, skyld og hevn. Brødrene søker hevn, og den rivaliserende gangsteren spilt av Benicio Del Toro er pekt ut som den sannsynlige drapsmannen. I kulissene står brødrenes koner, spilt av Isabella Rossellini og Annabella Sciorra, som utover i filmen selv blir for kulisser å regne når mennene skal gjøre opp. For den indre smerten får ofte et ytre anslag i den psykologien Nicholas St. John og Abel Ferrara forfekter. Volden er menneskets naturlige vei ut av det moralske forfallet i enden av erkjennelsen. Det er som om volden ligger instinktivt i mennesket, og tas frem som en naturlig psykologisk og fysisk reaksjon i visse situasjoner.
De eksplosive karakterutbruddene kommer i Ferraras filmer imidlertid aldri uten forutgående refleksjon og (katolsk) sjelsgranskning. Karakterene i The Funeral, især Christopher Walken, bærer på en intellektuell bagasje som gir historien en tenkende dimensjon over mennesket som religiøst og moralsk vesen, både implisitt og eksplisitt fra dialogene.
Historien fortelles ikke-lineær med perspektiver som gir rom for kontinuerlig refleksjon. Ferrara skaper en foruroligende intimitet i filmen; det renner over av store følelser, og anslaget er pompøst og mektig, samtidig som det dempes naturlig av filmens trange rammer. The Funeral kombinerer det storslåtte og det minimalistiske, og effekten er voldsom. Samtidig høynes filmens kvalitet av skuespillernes presise håndtering av Ferraras kraftfulle materiale. Christopher Walken bringer en autoritet og energisk tilstedeværelse inn i rollen som den ærgjerrige storebroren Chaz. Ingen overraskelse at Walken er briljant, men den store positive overraskelsen er og blir Chris Penn som med dette gjorde sin livs rolle; eksplosiv, full av faen, men ektefølt og interessant til the bitter end. The Funeral er fundamentalt karakter- og dialogdrevet, og har skuespillere med maske til å bære ansvaret: Christopher Walken, Chris Penn, Vincent Gallo, Isabella Rossellini, Annabella Sciorra og Benicio del Toro.
Det er i høyeste grad også deres fortjeneste at The Funeral er blant Abel Ferraras aller beste.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar