«Independence Day» må ha vært den første kinofilmen jeg virkelig ventet på. Det var i hvert fall første gang jeg kjente på Hollywoods stikk ment for å injisere meg med forventninger og lyst til å oppleve noe virkelig massivt og nyskapende på kinolerretet. Ventetiden var lang og ladet med noen måpende klipp og trailere, toppet med særlig én sekvens: Eksplosjonen av Det hvite hus. Noen måneder senere, antagelig med baconcrisp eller popcorn i begeret, kunne mørket senke seg over storsalen på Fredrikstad kino, og jeg skulle bli akkurat så overveldet som jeg kunne håpe. De astronomisk høye forventningene ble altså innfridd. «ID4» var på midten av 90-tallet like mye en (kino)begivenhet som det var en god film. Men hvordan holder den seg i dag, løsrevet fra tiden den kom ut av (og som den på sitt vis medvirket til å definere)?
Det slår meg nå at filmen ikke glir så elegant innledningsvis som jeg først tenkte. Det er noe litt urytmisk og ustrukturert over etableringen av historien, samtidig som den visuelle presentasjonen er underveldende målt opp mot hva slags film vi tross alt er inneforstått med at «Independence Day» skal bli. Derfor blir det heller ikke et stort hinder at det finnes øyeblikk i første bolk som minner mer om en simpel visuell iscenesettelse som er lagd for tv, tenk gjerne «X-Files» (for å holde oss til 90-tallet). Men så tar det heller ikke uutholdelig lang tid før romskipet legger seg bredt over byen (New York), og vi får servert de storslagne sci-fi-bildene av episk kaliber som vi overhodet aldri før hadde sett på verken tv eller kino før. Herfra settes standarden, men også tempoet, for en filmfortelling som ikke ser seg tilbake når trusselen er presentert.
Det vil si; det tar faktisk en liten stund til før vi reelt sett får de første bildene av romvesenene. Roland Emmerich bruker isteden romskipets svevende tilstedeværelse for alt det er verdt. Det er herfra «ID4» etablerer den urovekkende atmosfæren. Skipet blir liggende der som en gåte over den virkelige verden, og det er som om Emmerich klokelig vet at jo lenger han spiller på frykten for det ukjente og uforklarlige, jo mer pirres vi til undring og frykt for hva som skal komme.
«ID4» skildrer etter hvert menneskehetens felles kamp mot en fiendtlig invasjon fra verdensrommet. Selv om vi innser at katastrofen er uunngåelig, tar filmen en optimistisk vinkling ved å vise hvordan ulike menneskegrupper finner sammen i møte med en global krise som truer selve menneskehetens eksistens. Kraften i både enkeltmennesker og ikke minst det kollektives ånd, blir av Emmerich løftet og hyllet innkapslet i en historiefortelling om helter det føles verdt å heie på.
Videre fargelegges «Independence Day» av auraen og personligheten som Will Smith bringer med seg. Og det er åpenlyst at Smith selv stortrives med å bruke den ferske Hollywood-stjernestatusen til å dominere enda en blockbuster, og ikke minst flytte tyngdepunktet i en retning av komedie. Hans MTV-vennlige personlighet passet perfekt med det 90-tallstypiske, både i stil og tempo, men sett i ettertid er man særlig oppmerksom på hvor nær grensen til det plagsomme han opptrer. Men uansett hvor mye Smith selv antagelig ønsker at dette skal være hans film, er det likevel ikke tvil om at han også er underlagt et kraftsentrum som tilhører filmens makronivå – selve katastrofen som skapes av spektakulære spesialeffekter, og den filmatiske muskulaturen som spennes for å vise frem de massive actionsekvensene som kulminasjonen i den banale historiefortellingen. På det tidspunktet står egentlig også Bill Pullman, som den amerikanske presidenten, sterkere frem enn Will Smith som jagerpiloten. De blir begge helter, men filmen er definitivt på sitt mest emosjonelt svulstige i dyrkingen av Pullmans presidentkarakter. Det er han, mer enn jagerpiloten i Smiths skikkelse, som senere også er blitt virkelig definerende for «ID4». Ellers bruker Wolfgang Petersen utelukkende ensemblet som mindre brikker i et større puslespill der de store bildene som legges har andre motiver enn ansikt og personligheter. Likevel må det fremheves at især Jeff Goldblum er, som vanlig, god i en blanding av keitete og karismatisk nerd/vitenskapsmann, mens det på 90-tallet aldri var direkte overraskende å se Randy Quaid i en alkoholisert birollekarakter av en comic relief, men som også får en sterk funksjon inn mot filmens utrolige klimaks.
Det er en historie som foregår i opptakten til den amerikanske uavhengighetsdagen, derav tittelen, men uten at den tyske filmskaperen egentlig gjør et poeng av det før mot slutten – da det til gjengjeld får stor plass. Heltene som redder verdens eksistens, på den amerikanske uavhengighetsdagen, er naturligvis amerikanske. Og med den amerikanske presidenten helt i front. Sistnevntes tale fungerer som et emosjonelt tyngdepunkt og ble umiddelbart ikonisert. Men gjennom talen proklamerer også «ID4» en idé om grenseoverskridende fellesskap – om at mennesker forenes på tvers av landegrenser og kulturer. Vi står sammen.
Men tilbake til starten: Den første biten av «ID4» har en klar stramhet i seg, men den er også ganske streit og lite opptatt av å bygge seg opp via interessante filmgrep som skal føre til spenning allerede i etableringen. Her blekner filmen totalt sammenlignet med hvordan Spielberg umiddelbart hektet oss til følelsen av en kommende katastrofe som vist i «Jaws». Likevel evner Emmerich å få til en grei og effektiv formidling som med bildenes makt viser hvor mye som står på spill. Vi blir med på reisen, og vi kjøper premissene (selv om de egentlig vanskelig kan kjøpes på et logisk nivå). «ID4» har midlene til å fortrylle oss, eller rettere sagt manipulere oss. Men film handler jo i bunn og grunn nettopp om manipulasjon, i hvert fall gjør denne type film det. Emmerich har dessuten god kontroll på strukturen, og han har kontroll på filmens emosjonelle driv. Selv om Bill Pullman og Jeff Goldblum gir ansikt til to karakterer med innbyrdes konflikt, blir begge likevel skildret med sympati som gjør at vi glatt hekter oss på både presidenten og vitenskapsmannen med likevekt av positive følelser. Det samme gjelder delvis for Will Smith, selv om vi nå enda tydeligere ser at hans tilstedeværelse handler mest om å bidra med one-linere og en coolness alá 90-tallet som dermed også kan virke litt datert, og slitsom.
«ID4» kunne med fordel ha vært justert ned i lengde. Noen av de personlige sidesporene, som naturligvis er viktig for å gi de uvirkelige hendelsene noen spor av virkelighet å hekte seg på, er suboptimalt integrert i helheten. Kanskje handler det om at Emmerich ikke egentlig bryr seg, og det slår meg også at den tyske filmskaperen er langt bedre i å konstruere spektakulære sekvenser enn han er til å skildre reelle karakterer eller spenning på mindre flater. Det skal helst være massivt, men da leverer han også varene til 100 av 100. Og hvis vi skal være ærlig: Det er jo nettopp de massive og spektakulære ødeleggelsene som gjør dette så stort og fengslende. Hva hadde «ID4» vært uten de banebrytende (på det tidspunktet) og reelt imponerende spesialeffektene?
Dette er på alle nivåer en kalkulert blockbuster, men samtidig er det en viss dristighet i at den så tidlig brenner kruttet og viser hvor altutslettende katastrofen er. Eksplosjonen av Det hvite hus blir et sterkt symbol, men vi ser og forstår at de totale ødeleggelsene har lagt så mye av siviliasjonen i ruiner at det umulig kan finnes en reell happy ending her. Flere av katastrofefilmene på 90-tallet hadde denne kvaliteten i seg, som ikke minst «Deep Impact», hvor de tidlige og mørke hintene forsterker uroen og uforutsigbarheten i historien – eller en følelse av at her kan faktisk alt skje. At alle menneskene vi blir kjent med er i fare. «ID4» løser også greit den vanskelige balansen mellom å presentere virkningene av katastrofen på mikro- og makronivå, noe som naturligvis også handler om budsjett – for her fantes åpenlyst midlene til å gi oss katastrofens omfang i størst mulig skala.
Til slutt er det interessant å se «ID4» som et positivt produkt av sin tid – før internett tok av, og definitivt før smarttelefoner og sosiale medier. Det frigjør handlingen og fokuset fra elementer som senere uunngåelig må innlemmes til en ofte like forstyrrende distraksjonsfaktor på film som i den virkelige verden. Dermed blir dette i større grad en film som rent faktisk viser hvordan mennesker forholder seg til en katastrofe og håndterer frykten, uten å kanalisere den gjennom sosiale medier.
«ID4» har muligens aldri vært noe mer enn en delvis god film, men den var på et tidspunkt et globalt fenomen. For de av oss som var der, og som kan huske jubelen fra lerretet smitte over til jubel i kinosalen, vil det også være en slags evigvarende triumf for selve filmen.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar