Gjensynet: «Air Force One» (1997)

Via det intense ubåt- og krigsdramaet «Das Boot», som bortimot ble et internasjonalt fenomen av en film på 80-tallet, etterfulgt av det påkostede eventyrdramaet «The NeverEnding Story» i 1984, satt plutselig den tyske regissøren Wolfgang Petersen med to ess i hånda når Hollywood senere skulle dele ut store filmprosjekter. Det førte ham bak roret på den svettende sterke 90-tallsthrilleren «In the Line of Fire» med Clint Eastwood, og deretter en litt alternativ variant innenfor den populære katastrofefilm-bølgen på 90-tallet i stjernespekkede «Outbreak», som vel likevel ble en liten nedtur. Men ikke større enn at Wolfgang Petersen fikk surfe videre på Hollywood-bølgen i 1997 med actionthrilleren «Air Force One», og den gang med selveste Harrison Ford i hovedrollen – som den amerikanske presidenten. 

LES OGSÅ: WOLFGANG PETERSEN (1941-2022)

Det var neppe vanskelig å selge dette prosjektet inn. For hvem kunne på 90-tallet takke nei til en påkostet actionthriller med en flykapring hvor Harrison Ford spiller den amerikanske presidenten som overvinner terroristene og blir den store helten? Jo da, selvsagt ble «Air Force One» blant de største kinosuksessene i global målestokk tilbake i 1997.

Én side av suksessen skyldes antagelig at filmen forholder seg til et håndgripelig premiss og plott. Først kastes vi inn i en heseblesende prolog som er et amerikansk-russisk samarbeidsprosjekt av en militæraksjon som fører til arrestasjon av en fascistisk kazakhstansk general. Forkledd som russiske journalister, som noen uker etterpå har fått avtale om å intervjue den amerikanske presidenten om bord på Air Force One, er besetningen intetanende om at de i virkeligheten er terrorister som raskt og brutalt vil tilrive seg kommandoen over flyet og kreve generalens løslatelse. Hvis ikke vil de ta livet av én passasjer hver halvtime. Og allerede er mange døde etter en voldsom konfrontasjon.

Det er definitivt spor av «Die Hard» i «Air Force One», og Harrison Ford evner å fungere som blanding av actionhelt og gjennomført populær president. Selv om filmen aldri går i dybden på noe som helst, så lærer vi å se presidenten som usedvanlig strategisk og smart, utstyrt både med de riktige prinsippene og verdiene, en god familiefar og elskverdig mann, kjekk og vital, og med handlekraft som til de grader også kommer fysisk til uttrykk. Det skader heller ikke at han er Vietnam-veteran og kan behandle både våpen og fly.

Og i bakgrunn, kryssklippet med det parallelle dramaet som foregår på bakken, gjør Glenn Close en formidabel portrettering av en like imponerende visepresident, på et tidspunkt hvor en kvinnelig sådan fremdeles var en progressiv idé fjernt fra virkeligheten. Hun fremstår som skarp og analytisk, men også empatisk og tillitsvekkende. Close ser ut som en visepresident, for ikke å si en president. Det siste gjør kanskje ikke Harrison Ford, nettopp fordi det egentlig er umulig å løsrive seg fra tanken om hvem han er, og raskt blir han også her mer en actionhelt enn en president. Det er knapt mulig å fremstå mer forskjellig fra de geriatriske amerikanske presidentene vi skulle få oppleve i virkeligheten noen tiår senere.

«Air Force One» er noe så sjeldent som en påkostet, men samtidig stramt fortalt sjangerfilm, noe som slår heldig ut. Wolfgang Petersen hadde beviselig vist gjennom «Das Boot» at han evner å orkestrere filmatisk, svettende spenning ved å spille aktivt på avgrensningene av en klaustrofobisk setting. Her er ubåten skiftet ut med flyet, men igjen lukker han spenningen inn på én location, og i dette tilfellet øker intensiteten og det actionfylte innholdet enda et hakk. «Air Force One» er et stykke non-stop action/thriller-verk som er konstruert for lite annet enn å imponere, forbløffe og underholde publikum for ren eskapisme. Filmen er ladet med overdrivelser og klisjeer, men Petersen utnytter dem effektivt og sterkt for egen vinning. Det er nemlig noe forlokkende over hvordan filmen utilslørt setter opp den amerikanske presidentens heltemot foran et musikalsk teppe av Jerry Goldsmiths partitur som kanaliserer svulstig patriotisme og emosjonell tyngde, samtidig som Gary Oldman – 90-tallets ypperste bad guy-skuespiller – bekler en karikert antagonist som er i grenseland til å fungere som parodi på egne tidligere skurkeroller. Men Oldman er samtidig en for god skuespiller til at det ikke kan fungere, akkurat som Wolfgang Petersens filmatiske fingerspissfølelse og Harrison Fords karismatiske tilstedeværelse er for overbevisende til at «Air Force One» ikke kan gjøre annet enn å nær trollbinde.

Wolfgang Petersen hadde en vei inn i Hollywood ikke ulik Paul Verhoeven fra omtrent samme epoke; en europeisk filmskaper som allerede hadde trent seg sterk i hjemlandet, men mer kjennetegnet av særpreg og pondus i bilde- og fortellerkraft enn av søkende subtilitet. Når Hollywood åpnet dørene for disse og ga tilgang på en ny dimensjon av filmatisk arsenal å boltre seg i, stod både Verhoeven og Petersen i interessante særstillinger med blikket fra utsiden som bare kunne berike den filmtradisjonen de selv tørstet etter å ha være en del av. Selv om både Petersen og Verhoeven senere skulle få sine utfordringer med å manøvrere seg videre i drømmefabrikken, fikk de likevel til veldig mye (og uendelig mer enn vår egen Harald Zwart som ankom Hollywood like etterpå med noe av samme type bakgrunn).

I et forenklet blikk kan nok «Air Force One» oppfattes som en serie av kalkulerte sekvenser, eller en formel hvor alt går opp slik at man automatisk får en kinosuksess på andre siden av likhetstegnet. Og det er jo selvsagt at filmen i stor grad er konstruert for å tilfredsstille et amerikansk (primært), popcorn-spisende kinopublikum. Men ikke dermed sagt at veien dit er blitt brolagt med billig, halvgod arbeidskraft. Snarere tvert i mot.

«Air Force One» forener noen av de ypperste aktørene bak kamera innenfor amerikansk 90-tallsfilm. Mesterfotograf Michael Ballhaus kom riktignok fra Tyskland, i likhet med Wolfgang Petersen, men var for lengst etablert på amerikansk jord som blant annet fast fotograf for Martin Scorsese. I «Air Force One» skaper Ballhaus de klaustrofobiske scenene som Petersen forvalter; typisk med uortodokse komposisjoner fra et bredt utvalg av vinkler for å forsterke det allerede eksplosive dramaet. Det er innslag av håndholdt kamera for å skape illusjonen av noe dokumentaristisk eller realistisk, på et tidspunkt hvor det fortsatt ikke var veldig utbredt. Ballhaus holder seg ellers mye til kjølige fargetoner i harmoni med den mekaniske settingen, mens kamera ofte er tett på de svettende karakterene for å gi det emosjonelle drivet og den medrivende spenningen som filmen spiller så aktivt på. Disse bildene er klippet med tempo og presisjon av Richard Francis Bruce, som året i forveien gjorde «The Rock», og som dermed står bak to av de mest imponerende klippede actionfilmene fra 90-tallet. (Når han i henholdsvis 1994 og 1995 også klippet «The Shawshank Redemption» og «Seven», er det fullt mulig å argumentere for at ingen overgikk ham i fireårsperioden 1994-1997). Det er ingen overdrivelse å konkludere med at «Air Force One» er et kollektivt håndverk skapt av aktører som virkelig kan film, noe vi som publikum til de grader får føle på.

At «Air Force One» dessuten slår fra seg som en utpreget fysisk sjangerfilm, det vil si med befriende lite CGI, bidrar også til at den føles tidløs og at gjensyn bekrefter at den fortsatt befinner seg i toppsjiktet av 90-tallets sterke katalog av actionfilmoppføringer.