Wolfgang Petersen (1941-2022)

Wolfgang Petersen instruerer Harrison Ford i «Air Force One»

Den tyske blockbuster-filmskaperen hadde sans og teft for de store historiene. Nå har han selv gått ut av tiden, 81 år gammel.

Wolfgang Petersen er filmskaperen som ga oss sitrende spenning både under og over vann, i luftrommet, i fantasiverden og i en pandemi-virkelighet som den gang kunne virke fjernere enn nå. Den tyske regissøren mestret mye, og aller mest kunsten å bygge spenningsladet dramaturgi med et klassisk filmspråk – og derigjennom være en effektiv historieforteller med øye for god underholdning. Om han til evig tid vil bli klart sterkest assosiert med «Das Boot», det store gjennombruddsverket fra 1981 der han nettopp uttrykte disse egenskapene til perfeksjon, er det samtidig vel verd å besøke større deler av Petersens filmografi som rommer flere høydepunkt enn nevnte ubåtfilmmesterverk.

«Das Boot»

«Das Boot» var krigsdramaet, under vann, som både var episk i omgang og intens i kraft av gnistrende, klaustrofobiske iscenesettelser fra ubåtens lukkede indre og personene preget av situasjonen. Filmen ble belønnet med hele seks Oscar-nominasjoner, som jo var en bemerkelsesverdig bedrift for en tysk filmproduksjon, hvor Petersen ble nominert både for beste regi og manus (hvor han tapte førstnevnte til Richard Attenborough for «Gandhi» og sistnevnte til Costa-Gavras for «Missing»).

Med «Das Boot» hadde Petersen tydelig demonstrert en unik og tidlig effektiv håndtering av en type filmskapelse som naturlig trakk ham til Hollywood. Det førte ham rett til filmatiseringen av fantasy-materialet «The Never Ending Story» i 1984 som ble en internasjonal suksess. Derfra gikk veien mindre opplagt videre til det alternative (og smått sentimentale) sci-fi-verket «Enemy Mine» fra 1985 som ble en nedtur både kommersielt og kunstnerisk. At filmen heller ikke hadde neo ekko av Petersens fremste egenskaper som filmskaper, kom frem i omtalen på Speilet over den store gjennomgangen av 1980-tallets beste filmer der «Enemy Mine» landet på 602. (!) plass:

«Enemy Mine»

«I en utenomjordisk setting, som ikke er fryktelig spennende visuelt engasjerende, får Wolfgang Petersen sjeldent anledning til å flekse actionmusklene han både før og senere gladelig har demonstrert.»

Det skulle gå seks år før Petersen ristet av seg «Enemy Mine»-skuffelsen og var tilbake på hesten, da i form av thrillerdramaet «Shattered» i 1991 med Tom Berenger og Bob Hoskins. Om filmen kun var en begrenset suksess, skulle 90-tallet derfra og ut bli en etterlengtet opptur for tyskeren. For i 1993 var han virkelig tilbake i storform etter å ha blitt håndplukket av Clint Eastwood til å regissere den medrivende og velskapte thrilleren «In the Line of Fire» med Eastwood i sterkt samspill med John Malkovich – en film som i sine beste øyeblikk skulle kanalisere mye av den samme svettende intensiteten og spenningen som Petersen hadde etablert karrieren på. Bare to år senere var Petersen tilbake på kino med den stjernespekkede og underholdende «Outbreak» om utbruddet av et dødelig virus – en film som maktet å fremstå som smart og spennende fortalt til tross for tydelige manipulerende grep.

«Outbreak»

Stjernespekket og actionfylt var definitivt også «Air Force One» i 1997 med Harrison Ford som amerikansk president i kamp med terrorister, ledet an av Gary Oldman, om bord i det amerikanske presidentflyet. Definitivt over-the-top og urealistisk, men et fantastisk velgjort stykke eskapisme i kinomørket – klisjéfylt og særdeles amerikansk, dog skapt av en tysk filmskaper.

Inn i det nye årtusenet tok Wolfgang Petersen på nytt veien ned i havgapet i en virkelighetsnær katastrofefilm om et fiskefartøy som gikk tapt på sjøen under «den perfekte stormen» tidlig på 90-tallet. Wolfgang Petersen var på dette tidspunktet posisjonert til å kunne jobbe med de største stjernene, og her var det Mark Wahlberg og George Clooney som frontet den påkostede filmen som ble en akseptabelt mottatt kunstnerisk og hakket bedre i kommersiell målestokk. Det sistnevnte har nok alltid vært den viktigste målestokken for Petersen, selv om hans filmtekniske håndverk og utstrakte sjangerforståelse ikke bør underkommuniseres. «Troy» i 2004 ble på nytt en stjernespekket filmskapelse med Brad Pitt i sentrum, men den episk-historiske krigsfilmen innfridde aldri de enorme forventningene delvis skapt av et særdeles høyt produksjonsbudsjett. I ettertid er heller ikke «Troy» av verkene som virker naturlig å trekke frem blant tyskerens høydepunkter. Det samme gjelder nok for hans siste store film, «Poseidon» (2006), som var en remake av den tidlige, essensielle katastrofefilmen med samme tittel fra 1972. Petersens film manglet den nødvendige historiefortellende nerven og atmosfæren fra originalverket, og som Petersen hadde demonstrert i sine beste sjangerfilmer, og etterlot kanskje sterkest positivt inntrykk for det tekniske arbeidet og især de sømløse, imponerende spesialeffektene. Aller siste oppføring i filmografien kom imidlertid så sent som i 2016 med den tyskproduserte krimkomedien «Vier gegen die Bank».

«The Perfect Storm»

Oppsummert vil Wolfgang Petersen særlig huskes for «storhetstiden» i Hollywood tidlig på 90-tallet som en svært kapabel sjangerfilmskaper som behersket den kommersielle filmkunsten på nivå med de beste. Det er likevel ikke til å komme utenom at den definitive arven, som også var broen inn til Holywood-karrieren, er og blir skapelsen av «Das Boot» i 1981. I forbindelse med kåringen av 1980-årenes beste filmer her på Speilet, ble den tyske ubåtfilmen plassert på en solid 41. plass, og artikkelen avsluttes med et sitat fra nettopp denne:

«Selv om «Das Boot» i all hovedsak retter fokuset mot menneskeaspektet – om den uforutsigbare skjebnen til de tyske individene om bord i en ubåt under 2. verdenskrig – rykker innimellom Petersen i girspaken med en fantastisk touch for spenningsoppbyggende tablåer av rendyrket actionthrillerformat. Samtidig skapes om mulig enda mer spenning når Petersen tviholder på sober effektbruk ved å bruke stillheten og kameraets intense nærvær som virkemiddel for å skildre det uberegnelige trusselbildet så autentisk som mulig. Det er et genuint pustberøvende ubehag over iscenesettelsen av uroen og frykten for hva som kan inntreffe i neste sekund, neste minutt og neste time. Samtidig, på et rent filmisk nivå, er det umulig ikke å la seg imponere over de heftige kamerabevegelsene som både bidrar til det dynamiske og klaustrofobiske i dramaet i de trange ubåtrommene.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s