Veien var lang, men samtidig kort fra Hollywoods «sverd-og-sandal»-filmer fra 1950-årene og frem til år 2000 med lanseringen av Ridley Scotts «Gladiator».
Spol tilbake til årtusenskiftet og følelsen av forventningene og deretter det første møtet med den, mildt sagt, mektige gjenskapningen av Romerrikets gullalder i en stor kinosal. Ridley Scotts visjoner som filmskaper har hele tiden vært knyttet til det storslagne og episke, der «Gladiator» føltes som et perfekt og naturlig valg på det tidspunkt den kom. En film av stort format som skapt for kinoens mørke og veldige omfang, og med et både massivt og forførende lyd- og bildespråk som ledet oss inn i en historisk verden som var totaloppslukende. Den globale suksessen var også direkte utslagsgivende for en gjenopplivelse av en subsjanger, noe ikke minst Ridley Scott selv skulle ta nytte av.
Det handler om den romerske generalen Maximus (Russell Crowe) som får høre av keiser Marcus Aurelius (Richard Harris), at han er ønsket som hans arvtager på bekostning av keiserens egen sønn, Commodus (Joaquin Phoenix). Det er en sønn i vantro som i affekt tar livet av sin egen far og utroper seg selv til keiser før allmennheten rakk å få vite om Aurelius’ planer. Når Maximus nekter å sverge troskap til Commodus som ny keiser, rømmer han hjem til kone og sønn bare for å oppdage at den nye keiseren har drept dem. I tiden som kommer gjøres han til slave, før han på et tidspunkt blir gladiator og får muligheten til å returnere til Roma og Colosseum for å kjempe foran et stort publikum og ikke minst keiser Commodus, med en voldsom fysikk og skarp motivasjon i retning av hevn.
«Gladiator» er en klassisk fortelling om hevn og politiske intriger — om mannen som triumferer mot alle odds. Crowe spiller Maximus som en knurrende helt med iboende rettferdighetssans bak et gjennomgående uttrykk av dysterhet som er til å forstå. Crowes brennende blikk og sterke bassterke stemme runger virkningsfullt i en film som liker å slå på stortromme. Det var her han ble sementert som Hollywoods nye store a-stjerne med Oscar-statuett for beste hovedrolle, mens Joaquin Phoenix samtidig slo seg opp i den ikoniske rollen som keiseren vi skulle elske å hate; en rolletolkning han gikk inn i som en symbiose av å være en ynkelig mann og en hensynsløs tyrann. De er alle i «Gladiator» mer karikaturer som er større enn livet enn de er karakterer som lever virkelige liv. Rollene skrives og spilles (noen av dem litt vel teatralsk) til å lede oss emosjonelt og moralsk inn i en gjennomført fiksjon av en forenklet historisk virkelighet.
Det hele utspilles som et veldig forenklet scenario av en kamp mellom det gode og det onde i et moralsk univers, i den tydelighet at manuset sannsynlig kunne vært forfattet av en AI-robot. Den spinkle historiefortellingen harmonerer likevel fint med den overveldende rammen for filmen som spiller nettopp på det pompøse langt mer enn det subtile. Det både handler om og ser ut som et stykke av pompøs maskulinitet som dyrker dyder som styrke og ære – som om filmen er en eneste stor floskel, gjemt bak en formidling som er like kraftfull som den er fantastisk. Og når Ridley Scott lager film i stor skala, som er noe han gjør oftest og best, er det nettopp det filmatiske – hva vi føler i møte med det vi ser av bilder og hører av lyd – som er essensen, langt mer enn hvordan karakterer og miljø skildres. Og over bildene ligger hele tiden Hans Zimmer (og Lisa Gerrards) overjordiske musikalske bidrag som en essensiell bidragende kraft til filmens natur, og som i seg selv ble en både selvstendig og løsrevet kvalitet knyttet til «Gladiator».
Den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert var mindre entusiastisk i møte med «Gladiator» og delte bare ut to stjerner, mens han samtidig serverte en særlig anklagende beskrivelse av estetikken som «gjørmete, uklar og utydelig». Hans innvending gikk videre utover filmens dystre tone uten spor av glede. Og at «Gladiator» er gjort på en mørk bakgrunn fundert på dysterhet, er jo ingen usannhet. Men det er også en palett og et visuelt stilvalg som nettopp tilhører verket den dystopiske atmosfæren og følelsen av undertrykkelse som er helt organisk i hva «Gladiator» skal formidle. Og om det er mørkt og dystert, er det på samme tid overveldende og visuelt storslått med brede bilder som gir slående øyeblikk både på mikro- og makronivå. Fra spektakulære oversiktsbilder av de mektige og monumentale lokasjonene som er konstruert for filmen, og ned på bakkenivå med bruk av steadicam for å fange det svettende dramaet, frykten og intensiteten inne på arenaen når tigrene slipper løs mot gladiatorene. Den samme intensiteten kanaliseres av mange kameraer plassert fra ulike vinkler og raske klipp i de mest actionspekkede øyeblikkene; det er i disse øyeblikkene det familiære båndet til Ridley Scotts avdøde lillebror, Tony, blir mest illustrerende. I «Gladiator» er det mye og hurtig bevegelse i bildet, men oftest for å fremheve en form for realisme i voldsskildringene ut fra fysisk nærhet mellom kamera og hva som foregår. At Ridley Scott på samme tid er fornøyd med det som er skapt for ham arkitektonisk av omgivelsene er like opplagt, for kamera kretser og panorerer ofte fra avstand for å få frem storheten av det romerske riket på lerretet. John Mathiesons foto oppleves som dunkelt, men dynamisk, både innad i kampscenene og i krysningen med mer lavmælte øyeblikk som har en helt annen mykhet og glød i seg. Det tidlige CGI-arbeidet, som var så imponerende i sin tid og en nødvendighet for å kunne gjennomføre prosjektet, har ikke samme virkning i dag, men det er heller ikke sånn at «Gladiator» har tapt i konkurranse med tiden.
Man kan også velge å gjøre en banal innvending ved å hevde at det aller mest imponerende med «Gladiator» er den tekniske disiplinen som har ligget bak den historiske gjenskapelsen overført til film, som Colosseum (ikke ulikt hvordan det mest imponerende med James Camerons «Titantic» tre år før var gjenskapelsen av selve skipet og i mindre grad historiefortellingen). Men film er vitterlig ikke som et museum. Det er snarere formidling gjort gjennom levende bilder der kunstformen handler om å vekke følelser og engasjement gjennom hvordan formidlingen gjøres. Om Scott (og Cameron) har hatt optimaliserte ressurser etter datidens standard til sin disposisjon, har de naturligvis vært helt instrumentale – som filmkunstnere – i å implementere sin visjon i det tekniske for deretter å bruke det til å skape sugende filmfortellinger. «Gladiator» er i sannhet også en temposterk filmfortelling som ikke har nevneverdige dødpunkter gjennom sine 2 timer og 30 minutter, men snarere en imponerende stramhet. De mange spektakulære kampscenene ebber aldri ut i det langdryge, eller trekker inn irrelevante sidespor på siden av filmens essens. «Gladiator» er lang, men den er også rendyrket og tro mot egen identitet. Det er også en film som i veldig stor grad belønnes av gjensyn og holder seg godt – og aller helst på et så stort lerret som overhodet mulig.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar