Gjensynet: «Unstoppable» (2010)

Det kunne vært Godzilla eller King Kong, en meteoritt eller en flodbølge. I «Unstoppable» er det isteden et løpsk tog som er den utslettende trusselen, av en sentral figur omtalt som en missil. 

«Unstoppable» fra 2010 ble tragisk nok avdøde Tony Scotts aller siste film.

Denzel Washington er den erfarne togføreren Frank Barnes som settes på vakt sammen med den unge nybegynneren Will Colson (spilt av Chris Pine). Samme dag har en serie med uaktsomme og uheldige omstendigheter ført til at et førerløst og tungt lastet godstog er på samme toglinje – og det er på vei rett mot dem i økende hastighet. På bakken gjør ulike personer ulike grep for å stanse godstoget, men uten at de lykkes. Til slutt er skjebnen ene og alene i hendene til Frank Barnes og Will Colson som er villig til å ofre liv og helse i et siste desperat og heroisk forsøk på å avverge en fatal katastrofe. Toget er nemlig på vei mot stadig mer tettbebygde byområder, og ombord fraktes selvsagt farlige kjemikalier.

Scott blander ulike perspektiver rundt plottet der hovedkarakteren er det bevegende toget som høylytt farer gjennom de frenetisk bevegende bildene. Vi er med på den dirrende innsiden av jernbaneselskapet der mulige inngrep baseres på økonomiske og omdømmemessige konsekvenser, men det er en panisk situasjon som krever raske tiltak. Den samvittighetsfulle og handlekraftige Conne, spilt av Rosario Dawson, står uredd opp mot ledelsen når hun krever tidlig handling for å avverge en større katastrofe, men uten å bli hørt. I den grad «Unstoppable» har elementer av realisme, er den for et uopplyst publikum akkurat tilstrekkelig detaljert i den rent togtekniske eksposisjonen til at formidlingen av premissene, hva som foregår og hva som står på spill holdes på et så nøyaktig nivå at alle kan være med. Dessuten er realismen følbar i gjengivelsen av mekanikken, i lydbildet, langs skinnene og fra togsettene. Om «Unstoppable» i høyeste mulige potens er et filmisk verk, er det basert på sekvenser som virkelig oppleves å bli utspilt på location – i toglinjen – og ikke i et filmstudio, med praktiske stunts. Håndverket er fantastisk i hva som vil oppnås. De mange kameraene benyttet under innspilling har i post-produksjon gitt Scott den sedvanlige muligheten til å skape en film i konstant bevegelse, noe som aldri har vært mer egnet i en skildring av et løpsk tog. Det kan føles som motivet i seg selv er skreddersydd for Tony Scotts heftige kamerapreferanser med påfølgende energiske klipperytme, som også kan forklare hvorfor han like før gjorde den togbaserte action-thrilleren «The Taking of Pelham 123» fra (også den med Denzel Washington).

Iscenesettelsen av toget som fiende og trussel er effektivt løst. Denzel Washington utstråler selvsikkerhet på sympatisk vis, og gir oss en menneskelig skikkelse å bli glad i som troverdig helt mot den skremmende, støyende fienden. I Scotts heseblesende univers, er Washingtons dempede og lettlikelige superstjernetilstedeværelse akkurat hva Scott behøver. Kanskje nettopp derfor var også dette regissør/skuespiller-samarbeidet var av denne epokens aller mest suksessfulle og vellykkede i Hollywood/blockbuster-sammenheng. Samspillet med den yngre Chris Pine er også dynamisk skrevet og spilt, porsjonert til å fungere med en touch både av humor og menneskelig gjenkjennelige trekk for emosjonell effekt.

I senere år har særlig innflytelsesrike Quentin Tarantino brukt sin entusiastiske stemme aktivt for å fremsnakke Tony Scott (som han også samarbeidet med på «True Romance» og utviklet vennskap til), og særlig «Unstoppable», en film som til slutt steg inn på Tarantinos eksklusive topp 10-liste over 00-tallets beste filmer. Man kan gjerne innvende at det er en spesiell subjektiv vurdering. Men fra Tarantinos veldokumenterte filmkjærlighet og innsikt i forhold til vurdering av «Unstoppable» – som er et diametralt motsatt stykke filmarbeid enn hva han prioriterer av uttrykk i egen filmskapelse – kan det i det minste være et moment som forsterker inntrykket av at dette er en usedvanlig velgjort sjangerfilm. Det er stort. Det er støyende. Det er hyperaktivt. Men det er sabla sterkt skrudd sammen for å skape klassisk underholdningskunst på 100 minutter.