«The Game» (1997)

Jeg var 15 år gammel da «The Game» hadde kinopremiere i 1997. Jeg kan huske at jeg holdt kinobilletten i hånden. Jeg kan huske at jeg satt i fojaaen på gamle Fredrikstad kino og bladde i Filmmagasinet. Leste en tekst om «The Game». Jeg kan også huske at jeg kvelden før hadde sett en anmeldelse i Filmkrönikan på SVT. Og jeg kan definitivt huske følelsen på vei inn i kinosalen, hvor jeg stod tidlig i køen fordi det ikke var plassbilletter, stinn av forventninger. Det var forventninger skapt av en nylig kjennskap til filmskaperen, David Fincher, som hadde lagd «Seven» to år tidligere. Men den var jeg for ung til å se på kino, og fikk først sett på video ganske kort tid før «The Game». Der og da føltes det som en viktig begivenhet å se hans neste film i kinomørket, selv om jeg på forhånd var kjent med at de tidlige omtalene ikke var panegyriske på nivå med «Seven»-mottakelsen. Jeg visste det skulle være en annen type film – en mer reinspikket, underholdningsbasert thriller som skulle ligge tettere mot en Alfred Hitchcock-inspirasjon. Det siste husker jeg fra artikkelen som ble skumlest i foajeen minuttene før jeg entret kinosalen. På det tidspunktet kan det hende at eneste Hitchcock-film jeg hadde rukket å se var «Psycho», som har ganske lite til felles med «The Game». Men jeg hadde likevel en sterk anelse om hva jeg kunne forvente. Og det jeg fikk servert fra kinolerretet de neste to timene, vel, det var akkurat hva jeg håpet det skulle være.

Michael Douglas er Nicholas Van Orton, en velstående investeringsbankmann i San Francisco som privat er skilt og bor alene i en luksuriøs og enorm bolig bak lukkende porter. Han fyller 48 år, som er samme alder som faren hans var da Nicholas som barn så han hoppet i selvmord fra hustaket. Allerede i åpningen gis billedlige fragmenter fra barndommen gjennom minner forkledd som kornete videoarkivopptak, og de antyder en økonomisk privilegert oppvekst med skygger av emosjonell distanse i familien. Det er noe mildt urovekkende over tonen både i lydbildet og de kalde strøkene i fargene. Det siste gjensynet med «The Game» gir også en sterk assosiasjon til tv-seriedramaet «Succession» i den atmosfæriske vektleggingen av priviligert, men samtidig brokete barndomsminner som er det mentalt skjelvende fundamentet for voksenlivets perfeksjonerte fasade.

Det er på Nicholas’ bursdag han gis et gavekort av broren, spilt av Sean Penn. Han blir fortalt at det er en invitasjon til et opplevelsesspill som igangsettes når han ringer et telefonnummer. Kort tid etter oppdager han en fullvoksen dukke forkledd som klovn liggende på bakken utenfor inngangsdøra. Han drar den inn i boligen, skrur på tv-apparatet – og få sekunder senere er det besynderlige spillet plutselig introdusert for ham. Derfra er det ingen vei tilbake. Spillet er i gang.

«The Game» leker med hovedpersonens sinnstilstand like mye som vår. Rammen rundt er kald og kynisk på måter som virker sammenfallende med det universet Nicolas’ liv har kretset i. Fincher manøvrer i bevisst dårlig opplyste scener, hvor vi følger etter den desillusjonerte Michael Douglas som Nicolas Von Orton – en altfor rik og ensom Gordon Gekko-lignende figur. Nicholas begjærer kontroll og makt, men når kroppen og sjelen absorberes totalt av et spill uten regelsett, må han oppgi all kontroll. Og de etiske gråsonene han sannsynligvis ikke er ukjent med, blir erstattet av tjukke streker for samfunnets normer og regler som blir fullstendig skjøvet til side av spillets usannsynlige retningsvalg. Det er et medrivende og gåtefullt konsept som Fincher bygger og innlemmer publikum i. Verdien begrenser seg muligens til å skape spekulasjoner rundt hva spillet faktisk er, og hvorvidt farene er reelle eller det foregår et annet og farligere spill utover det Nicholas er blitt forespeilet. Men det er noe altoppslukende både i det konseptuelle spenningsdramaet, samtidig som filmen jo ser fantastisk ut.

Michael Douglas er god på dette, men det må også ha vært et ganske opplagt førstevalg i castingen gitt Douglas’ posisjon og demonstrerte evner fra thrillerlandskapet gjennom 80- og 90-tallet. Særlig er det en rett linje fra denne tilbake til Joel Schumachers «Falling Down», der Douglas også ga sitt innbitte ansikt til en karakter i mentalt fritt fall. Men dette er samtidig en ganske annen type film som i mye større grad slekter på Hitchcocks spenningskurver og iscenesettelser. Det handler naturligvis om en hovedperson som er fanget i noe som kontrollerer ham, i dette tilfellet et intrikat spill (eller er det egentlig det?). Dette fører han og filmen over i et landskap av paranoia, noe Hitchcock gjentagende brukte som katalysator for å orkestrere spenning. Det er fortellinger av psykologisk driv mer enn det er mettet med action, men der filmskaperen holder på appetitten vår med stilfulle, visuelle grep. I likhet med Hitchcock, er Fincher — i kontekst av en annen tid — grunnleggende opptatt av å søke etter spennende perspektiver og kameraføringer. Det handler også om komposisjon av mørke bilder, av lys og skygge, men ikke uten å overskygge det viktigste: En finurlig plottkonstruksjon av spennende, historiefortellende vendinger i godt timet tempo.

Selv om «The Game» kan oppleves som kald, og substansielt litt betydningsløs, stikker den foten tilstrekkelig dypt ned i psykologiske temaer til å holde seg interessant også under overflaten. I hvert fall delvis. For mest av alt representerer «The Game» en nær perfeksjon i effektiv, spenningsskapende historiefortelling som både er rett-frem og til slutt det stikk motsatte. Det er overhodet ikke Fincher på sitt mest komplekse eller komplette, men det er fremdeles underholdende og velgjort som få andre har fått til.

Andre gjensyn: