«Bram Stoker’s Dracula» (1992)

Minnene fra Francis Ford Coppolas filmatisering «Bram Stoker’s Dracula» var i beste fall vage før et gjensyn ble naturlig aktualisert som oppvarming til Robert Eggers «Nosferatu». Fordi jeg innenfor det siste året også har sett F. W. Murnaus stumfilmklassiker «Nosferatu» fra 1922 og Werner Herzogs fantastiske gjenskapning av samme historie fra 1979, føltes timingen optimal for å (re)besøke Francis Ford Coppolas visjon av 1992, og det skadet heller ikke kontekstualiseringen at Coppola selv har returnert etterlengtet til filmverdens manesje som direktør for sitt storslagne, personlige comeback-verk «Megalopolis».

Myten om Dracula har i grunn aldri opptatt meg veldig, ei heller filmatiseringene av Bram Stokers litterære klassiker fra 1897. På samme tid har jeg veldig forståelse for appellen, hvor mye jo vitterlig handler om det visuelle (viktorianske) universet. Det gjør det også naturlig å se hen til filmmediet som den kunstform som er særlig egnet til å videreformidle verkets iboende symbiose av billedlig estetikk, dialog og historiefortelling. Først ut var som kjent F.W. Murnaus banebrytende stumfilm fra 1922 som en en uoffisiell, men samtidig definitiv, adaptasjon. De forvrengte bildene i kontrastfylt svart-hvitt og basale, marerittaktige stemningen med Max Schrecks ikoniske Grev Orlok-tolkning, er den korte oppsummeringen av tidlig filmhistorie om vampyrmyten i gotisk filmdrakt. I 1979 ble F.W. Murnaus verk gjenstand for mesterregissør Werner Herzogs nytolkning som hyllet originalen, men også tilførte den alternative lag med en dypere eksistensialistisk bunn med en mer poetisk-hypnotiserende visuell tilnærming til tematiseringen av ensomhet, lengsel og død.

Deretter finnes naturligvis en lang rekke andre Dracula-inspirerte filmatiseringer både innimellom og etter de ovennevnte, men den mest sentrale av de andre er opplagt den Francis Ford Coppola gjorde i 1992.

Coppola ankom Transilvania med «Gudfaren del III» (1990) øverst i bagasjen, hvor det nå er lett å tenke at det må ha vært en fersk fiasko. Men i virkeligheten var det en massiv kinosuksess, et verk som fikk til dels god kritikk og ble belønnet med seks Oscar-nominasjoner, inkludert i kategoriene beste film og regi. Det var derfra Coppola gikk videre for å lage sin versjon av Bram Stoker’s Dracula, derav også filmens tittel. I motsetning til Herzog siktet ikke Coppola mot F.W. Murnaus filmatisering, men ville snarere hengi seg enda mer lojalt mot det litterære storverket og vise dem frem i filmens drakt i en ny tid og med andre penselstrøk.

Tidligere på 80-tallet hadde den samme Coppola eksperimentert med svart-hvitt-dramaet «Rumble Fish» og deretter «The Outsiders» innenfor spinkle rammer, begge fjernt unna de grandiose formatene som lå til grunn for «Gudfaren» og «Apocalypse nå!». Med Dracula-filmatiseringen skulle Coppola-pendelen svinge tilbake mot det storslåtte — mot massive tablåer med synlige investeringer i kostyme, scenografi og design. Fra de første bildene, er det en iøynefallende kvalitet å se filmen for en stilistisk ambisjon langt utover det ordinære.

I sentrum foran den prangende bakgrunnen står ofte Gary Oldman i ulike positurer. Den britiske skuespilleren kan ha en lite subtil, men desto mer tegneserie-lignende tilstedeværelse når han virkelig vil, noe som er særlig passende for opptredenen hans her. Det er en rolle som krever et stort format, og et vidt spekter gjennom varierte følelser knyttet til ulike epoker og sinnstilstander. Oldman har alt dette, og forlanger på sitt vis fullstendig eierskap til enhver scene, selv om det hele veien er stor visuell konkurranse om oppmerksomheten. Det sies at Coppola nektet å bruke CGI til fordel for å utstyre filmopplevelsen med praktiske effekter, noe som i ettertid blir en enda mer slående og tidløs kvalitet ved filmatiseringen.

Det slo meg underveis i Dracula-gjensynet at jeg påfallende ofte har sett ulike fasetter av lengsel bli tematisert i Coppolas varierte filmkunstnerskap. Her treffer det nærme kjernen i en grunnleggende skildring av kjærlighetslengsel som drivkraft for hele historien. Oldman gir ansikt til en greve som bak den overnaturlige staffasjen har et ektefølt behov for kjærlighet som er tapt i tiden for alltid. Derfra planter filmen frøet som spirer til ulike former for lengsel, men som alltid visner i møte med hovedpersonens egen udødelighet som fortoner seg som en forbannelse mer enn som gave. Det er imidlertid en lengsel som uttrykkes romantiserende, fordi den gjennom fortiden uløselig bindes til kjærlighet, og i selve filmspråket blir det uttrykt med fargesikker heftighet gjennom kostymer og design, like mye som gjennom scenografi, musikk og lys. Lengselen gjøres visuell som vakker, mens den innad i Dracula også er en destruktiv kraft. Denne vekselvirkningen kommer også frem i den billedlige presentasjonen, hvor alt kontinuerlig krysses og det i skjæringspunktene oppstår en kunstnerisk sammensmeltning av flammende følelser. Coppola maler bildene med sin bredeste pensel, og strøkene reflekterer hele tiden de maksimerte, menneskelige tilstandene av emosjoner som alle knyttes til lengsel. I dette er fotoarbeidet til Michael Ballhaus essensielt bidragsytende for den virtuose styrken i «Bram Stoker’s Dracula», både i form av den sterke fargebruken, den majestetiske komposisjonen og hvordan kamera hele tiden beveges med myk hånd gjennom lokasjonene. Det er en klassisk estetikk av rik tekstur, men av en type som særlig i dagens digitaliserte verden virker særlig slående målt opp mot majoriteten av senere tids produksjoner.

Under tematiseringen av lengsel som strekker hånden ut mot noe sorgfullt, er det klart at Coppola samtidig er opptatt av å skape en visuell estetikk som kanaliserer sensualitet. Fra kostymeringen av sentrale karakterer til hvordan kamera føres mot dem, blir det også merkbart at filmen handler om lyst, om begjær og seksualitet. Enten det ligger i hypnotiserende tilnærminger fra kamera mot karakterene, eller innad mellom karakterene — da særlig fra Oldman som Dracula mot Winona Ryder som Mina. Selve vampyrismen blir også en utilslørt metafor for seksualitet, hvor intime bittet og overføringen av blod blir et slags seksuelt klimaks. I dette ligger det også at Coppola bruker eksplisitte scener av seksualitet, men estetiseringen med tydelige innslag av sensualitet finnes overalt uten å begrense seg til de sekvenser som reelt skal vise pur kjærlighet, lyst eller begjær.

«Bram Stoker’s Dracula» oppleves ikke nødvendigvis som skremmende eller forstyrrende som horror. Tilløpene til den type spenning drukner i den bevisste svulstigheten av den overdådige, teatralske og melodramatiske innpakningen som trekker energien andre steder. Det er også mulig å innvende at filmens overordnede rytme ikke er perfeksjonert, selv om filmens ofte delikate overganger og grasiøse klipp er én av dens mange styrker. Likevel er det mulig at flere sekvenser har en lenger varighet enn ideelt, og jeg er ikke nødvendigvis imponert over samtlige rollevalg eller halvgjorte forsøk på komedie, noe som inkluderer selveste Anthony Hopkins opptreden som Van Helsing. Heller ikke Sadie Frost som den seksuelt frigjorte Lucy virker som det optimale rollevalget, mens Keanu Reeves litt flate tolkning av Jonathan Harker blir litt for anonym både til å være en styrke eller svakhet.

«Bram Stoker’s Dracula» ble i det store bildet en stor suksess på begynnelsen av 90-tallet, og som dessuten bidro til en viss revitalisering av vampyrfilmen og gotisk estetikk. Aller mest anerkjennelse ble skjenket filmens visuelle fremtoning, noe som også ble tydeliggjort av Oscar-utdelingen i 1993 hvor gullstatuetter tilfalt produksjonen både for beste kostyme og sminke, i tillegg til beste lydeffekter. Det er en film som raskt ble et selvstendig referansepunkt innen gotisk horror. Det vil den fortsette å være, særlig fordi Coppolas filmskapelse er så klassisk og dermed tidløst fundamentert. Om den dels også er et produkt av sin tid, er den det ikke først og fremst for utdaterte svakheter. Til det står den altfor stødig på sine veltrente muskler og ambisjonsrike, kunstneriske vyer man fortsatt kan bli bergtatt av.

Andre gjensyn:

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑