«I, the Executioner» (1968)

På baksiden av den eminente blu-ray-utgivelsen fra Radiance Films, leste jeg at «I, the Executioner» vekker assosiasjoner til Alfred Hitchcocks «Psycho» og i tillegg kan ses som en forløper til italiensk giallo. Det var et agn som gjorde at jeg raskt bet fast i kroken til den generelt lite omtalte Tai Katôs-regisserte thrilleren fra 1968.

Radience Films har de siste årene markert seg som en av de aller fremste utgiverne av forseggjorte filmutgivelser på fysisk format, og det aller mest imponerende har vært kurateringen; evnen til å identifisere og utgi filmer av høy kvalitet som er lite sett og snakket om. Én av disse titlene er definitivt japanske «I, the Executioner» hvor hun tre hundre avgitte stemmer på IMDb er et tydelig signal om at denne filmen har få sett. Altfor få.

Den japanske filmkulturen rommer en spennende andel av seriemorderportretter, og på den nevnte blu-ray-utgivelsen finnes det også et bonusspor med et video-essay som tar en reise inn i dette mørke sideuniverset av japansk film. I «I, the Executioner» følger vi seriemorderen som filmens hovedperson. Dette er ingen uttalt spennende whodunnit-historie, men en fortelling tilhørende tradisjonen av psykologiserende portretter i seriemordernes perspektiv. Samtidig finnes også det alternative perspektivet fra etterforskningen, hvor det handler om jakten og det å sirkle inn seriemorderens identitet. Det er imidlertid ikke i det at filmen definerer seg selv. Det skjer gjennom et skjevt og mørkt blikk mot seriemorderen og i utforskningen av hans forhold til moral og skyld.

Veien inn i «I, the Executioner» er brutal. Åpningssekvensen er filmen på sitt aller hardeste og mørkeste. Det er en lang tagning med kamera tett på objektene. Det er en kvinne som blir torturert og voldtatt av seriemorderen før han knivstikker, slår og kveler henne med ledningen fra en telefon. Og det skjer i form av en kunstnerisk iscenesettelse i stilistisk svart-hvitt, med eksperimentelle lavkameravinklinger som forsterker det foruroligende og sjokkeffekten. På dette tidspunktet vet vi ingenting om verken gjerningsmann eller offer, og derfor heller ikke noe om motivasjon. Det siste, usikkerheten rundt motivasjon, blir også filmfortellingens tydeligste, ytre spenningsmoment. Hvorfor begår han disse drapene?

Drapet fra åpningsscenen er det første i en rekke, hvor alle ofrene har det til felles at de var venninner som spilte mahjong sammen for noen kvelder siden. Like etterpå begikk en tenåringsgutt selvmord samme sted, og vitner kan fortelle at han i forkant var inne hos kvinnene. Hva som faktisk foregikk mellom tenåringsgutten og disse kvinnene holdes lenge ukjent, men vår protagonist – seriemorderen – er overbevist om at samtlige må bøte med livet. Og det er hans oppdrag å utføre det. Rett før han tar livet av den første kvinnen, tvinger han henne til å skrive ned navnene på de fire andre. Politiet klarer under etterforskningen å gjenskape navnene på et ark, men er likevel ute av stand til å beskytte dem. Vår man er hele tiden et steg foran, uten at spenningen ligger i det. Dette er overhodet ingen thriller som søker seg mot det spenningssøkende i konvensjonell forstand. Det handler mer om en filmatisk kraft i en nærbildefokusert intimitet mot ekstremiteter. Men Tai Katô er også sofistikert, noe som gjør at «I, the Executioner» havner i et kunstfilmlandskap mer enn rufsete exploitation. Visst er seksualisert vold mot kvinner sentralt, men etter den sjokkartede åpningen dempes gradvis de verste grafiske iscenesettelsene. Det meste av det grusomme foregår i kameraets blindsone. Katô sparer oss, men filmens tone blir ikke mindre dyster av den grunn. For han sparer oss samtidig ikke fordi vi oppslukes av den ubehagelige nærheten og tilgangen til seriemorderens sinn.

Det er et psykologiserende portrett av en seriemorder som i et hørbart ekko av Michael Powell-mesterverket «Peeping Tom» fra åtte år i forveien – en film som lenge ble feid under teppet fordi den ble oppfattet som for radikal, mørk og amoralsk. I ekkoet er det også snev av voyeurisme, selv om den ikke er like uttalt her. Men i begge tilfeller studeres personer drevet av kvinnehat og sannsynlige traumer som fører til forvridd syn på seksualitet som uttrykkes med vold, enten for å tilegne seg kontroll eller utøve hevn. «I, the Executioner» er mer eksplisitt, men livnærer seg også mest på en vedvarende atmosfære av konstant uhygge fordi vi aldri kan være trygge på hva seriemorderen skal gjøre, eller kanskje nærmere bestemt hvordan han skal gjøre det. Tai Katô forvalter et materiale, en seriemorders jakt på en håndfull kvinner, som plattform for å vise frem en maktubalanse mellom menn og kvinner med seksualisert undertone, noe som også fantes nær kjernen i Powells film. I dette tilfellet er imidlertid hovedkarakteren, spilt av Makoto Satô både mindre karismatisk og fengslende enn Karlheinz Böhms portrett av Mark Lewis. Selv om Makoto Satô har et interessant og fengslende oppsyn, er han ikke skrevet og spilt på måter som skaper samme problematiske og interessante sympati som Mark Lewis-figuren utstyres med i «Peeping Tom». Vi er sjeldent eller aldri i nærheten av å kjenne på forståelse eller sympati med Tadashi Kasashima her, hvor enn plaget sjel han er og hvor feil kvinnene behandlet tenåringsgutten han søker hevn for.

I det visuelle ser jeg likheter med enkelte av Seijun Suzukis film, men der Katô er mer dempet, lukket og seriøs. Kamera legges ofte lavt, men ikke på Ozu-vis for å være på hverdaglig øyehøyde med de sittende menneskene. Her blir det lave kamera tiltet for gi oss et perspektiv oppover, noe som mer skaper en fremmedgjørende og foruroligende stemning. I motsetning til Suzuki, er Katôs stilistiske grep ikke ledsaget av mange klipp, men derimot av til dels lange tagninger eller sekvenser. På et tidspunkt, nærme filmens slutt, fikk jeg til og med assosiasjoner til Michelangelo Antonioni idet Katô avbilder personene i forgrunn av moderne bygninger som har reist seg i bakgrunnen, noe som antagelig speiler en urban modernitet og økonomisk vekst som gir en følelse av tomhet. Og for å avslutte referansene og returnere til Alfred Hitchcock, er det opplagt å se den omtalte åpningen – et sjokkerende drap av en kvinne som involverer kniv og dusj – som et rop til «Psycho». Det er også flere Hitchcock-kvaliteter i «I, the Executioner», selv om Katô opererer i en undergrunn og en annen verden der han kan tillate seg å være betydelig mer ekstrem enn Hitchcock. Men når det er sagt, «I the Executioner» er ikke egentlig fryktelig spennende. Den er mer bare fryktelig. Men også dypt fascinerende, og opplagt sett og anerkjent i altfor liten grad.