«Ocean’s Eleven» (2001)

Steven Soderbergh ble et hett navn på filminteresserte lepper som ny vidunderregissør i 20-årene da han med debutverket «Sex, Lies, and Videotape» plukket med seg intet mindre enn Gullpalmen i Cannes i 1989. Likevel ble ikke første halvdel av 90-årene det helt store, inntil han i 1998 leverte en finslipt og stilsikker Elmore Leonard-kriminaladaptasjon med «Out of Sight». Jeg så filmen på kino da den kom, og husker godt det ble pratet mye og varmt om den stadig fremadstormende Soderbergh som endelig hadde nådd opp blant de mest spennende og talentfulle fra Hollywood. Nå skulle han heller ikke snu seg tilbake, for med dobbellanseringen av «Erin Brockovich» og ikke minst «Traffic» i 2001, var Soderbergh allerede sementert som den kanskje aller fremste av sin generasjons filmskapere i skjæringspunktet av kvalitet og kommersiell filmkunstutøvelse. Ved overgangen til et nytt årtusen, er det nærliggende å tenke at han var i en posisjon til å lage nøyaktig hva han ville. Det ble «Ocean’s Eleven».

Med «Out of Sight» hadde Soderbergh allerede jobbet med George Clooney og i praksis transformert ham fra tv-stjerne fra populære «ER» (også kjent som «Akutten» på TV3 gjennom 90-årene), til å bli en umiddelbar filmstjerne. Da var det også naturlig å caste ham som tittel- og hovedperson i «Ocean’s Eleven», en film som overfladisk sett er skreddersydd for å promotere et glinsende bilde av et karismatisk, filmstjerneansikt i sentrum. Clooney hadde allerede den klassiske og tidløse elegansen, samtidig som han fortsatt hadde med seg friskheten som det nye store. Han skulle også bli midtpunkt og frontfigur på en plakat for et stjernespekket ensemble, ikke helt ulikt hvordan Soderbergh allerede hadde demonstrert en inspirert ensemble-sammensetning av store og tildels fremadstormende navn og ansikter i «Traffic».

I «Ocean’s Eleven» handler selve historien om hvordan den nylig fengselsløslatte Danny Ocean (George Clooney) skal håndplukke et team med de riktige egenskapene til å utføre et ekstraordinært kupp. I virkeligheten endte Soderberghs utvelgelse av skuespillerne til å bekle rollene med å ha samme grad av balansert perfeksjon. Her er ukjente Hollywood-ansikter før de ble kjent som Casey Affleck og Scott Caan. Det er veteraner som Carl Reiner og Elliott Gould i biroller. Det er Matt Damon som fersk Hollywood-yndling like etter sitt store gjennombrudd. Det er Andy Garcia som hadde slått gjennom på 80-tallet med «The Untouchables» og var et kjent ansikt (og med underbrukt talent gjennom store deler av 90-tallet). Og det er Brad Pitt på sitt aller hotteste direkte etter «Fight Club» og «Snatch», mens Julia Roberts var den ultimate filmstjernen som nettopp Soderbergh selv hadde vekket til nytt liv noen år tidligere i «Erin Brochovich».

Soderbergh maksimerte rollebesetningens stjernedryssende tilstedeværelse med å bake dem inn i en filmatisk form som utstråler en form for glamour. Samtidig er det en raffinering av et søkende visuelt uttrykk som Soderbergh allerede var blitt kjent for, men tilpasset et materiale med en lettere tone. «Ocean’s Eleven» er på alle måter en substansløs og uhøytidelig heist-film, noe som ble en skarp kontrast til spesielt «Traffic».

Plottet kretser omkring Danny Ocean i planleggingen og gjennomføringen av et ambisiøst ran av tre store Las Vegas-kasinoer som eies av Terry Benedict, filmens antagonistaktige figur spilt av Andy Garcia. Det er mulig å bryte plottet opp i tre hoveddeler: Først utvelgelsen av de elleve aktørene som skal være med på kuppet (litt på samme måte som i «Armageddon»), deretter en detaljfull presentasjon av planleggingsfasen, og til slutt den spektakulære gjennomføringen. Dette sys sømløst sammen til en helhet med en luksuriøs følelse som strekker seg mykt og naturlig mellom filmens uttrykk og scenografien skapt av de eksklusive omgivelsene. Det er Soderbergh som selv har fotografert, og han dyrker en gjennomført fargepalett med gylne og varme toner av gull for å løfte frem det luksuriøse med all mulig overtydelighet.

Det er overhodet ingenting som er verken subtilt eller dyptloddende i «Ocean’s Eleven». Det er sterke kontraster og understrekninger, mens storyen er kalkulert som passelig komplisert og enkel på samme tid. Det er også en gjennomgangsmelodi av humor i form av epoketypisk coolness som forsterkes av stjernestatusen og leveransen til særlig Brad Pitt.

Steven Soderbergh evner å lage glattpolerte filmer som sklir friksjonsfritt, men likevel har en spennende egenart, på nivå som få andre besitter. «Ocean’s Eleven» er muligens fortsatt den produktive filmskaperens beste illustrasjon på den type perfeksjonert popcornunderholdende kinokunst, selv om den nok likevel ikke er av de mest innovativt spennende. Det siste har gjennom årene blitt en del av Soderberghs varemerke, men så er dette tross alt også en remake av Rat Pack-filmen med samme tittel fra 1960. En utvilsomt vellykket sådan.