«Men in Black» (1997)

Vi skal tilbake til menn i dress, og til en magisk kinofilm i 1997 med science-fiction-action-komedien «Men in Black».

Det sies at Quentin Tarantino i kjølvannet av «Pulp Fiction» fikk tilbud om å regissere «Men in Black», noe han opplagt takket nei til. Isteden gikk oppdraget til Barry Sonnenfeld som først hadde brøytet seg fram i Hollywood-systemet som fotograf for Coen-brødrene på 80-tallet. Deretter satte han seg i registolen og opplevde stor suksess i første forsøk med «The Addams Family». Etter «Get Shorty» halvveis inn på 90-tallet, føltes det som Sonnenfeld var nær å ta det siste steget til å bli en av de virkelige store. Akkurat det så også Steven Spielberg som til slutt håndplukket Sonnenfeld til den påkostede storsatsningen som ble «Men in Black».

«Men in Black» er en suksesshistorie med mange ingredienser, men ikke uviktigst er det at den ble lansert på rett sted til rett tid. Will Smiths karisma og stjernekraft like etter det verdensomspunnende gjennombruddet med «Bad Boys og «Independence Day». Det fantes antagelig ingen større Hollywood-stjerne enn Will Smith i disse årene, i hvert fall ikke målt etter coolness (noe som var særlig viktig på 90-tallet). Will Smith bidro til å definere den popkulturelle MTV-epoken som filmen ble en naturlig del av allerede på markedsføringsplan, der symbiosen av film og musikk naturligvis også ble personifisert av Smiths bidrag som ga en essensiell synergisk effekt. «Men in Black» føltes som en skummelt perfekt timet blockbuster-suksess da den landet til forhåndsskrevet suksess på kino sommeren 1997.

Smiths coolness-appell ble samtidig ganske uventet utfylt av den ofte sindige karakterskuespilleren Tommy Lee Jones, noe som ble utnyttet til å skape filmens dynamikk av motsetninger som bare fremhevet Smiths friskhet. Det er vanskelig å beskrive Smiths tolkning som stor skuespillerkunst, fordi det i større grad fortoner seg som en forestilling av en persona skapt for datidens popkultur og showbiz. I tillegg er han del av et konseptuelt univers som er så animert og løssluppent at det blir umulig å bryte det ned til gjenkjennelig fundament å vurdere fra. Likevel er det absolutt mulig å snakke om «Men in Black» i kontekst av å være et sci-fi-verk, hvor den henter næring fra sjangerens klassiske konvensjoner hvor mennesker konfronteres med romvesener. Sonnenfeld fester også humor til et sjangerhistorisk anker, hvor han tillater at kamera smiler skjevt mot de utenomjordiske og utrolige begivenhetene. I dette ligger det også lag av satire, men det er utvilsomt at «Men in Black» først og fremst er et post-modernistisk verk på utkikk etter å underholde og imponere et kinopublikum med noe nytt som treffer tidsånden. Sonnenfeld omfavner de sjangerblandende dimensjonene av action, komedie og sci-fi først og fremst for å skape en form for moderne, tidstypisk, underholdningsstyrt kunst for massene. Det er en tydelig ironisering og selvbevissthet til stede i både regivalg og skuespill, og på ulike tidspunkt kan det underveis virke som fokuseringen på enkelte ideer og inkludering av referanser har gått på bekostning av drivet i historiefortellingen.

Filmen åpner med to menn ikledd svarte dresser. Det er Agent K og Agent D som er på oppdrag ved grensen mellom Mexico og USA. Her forsøker de å stanse noen som vil krysse grensen med et utenomjordisk vesen forkledd som menneske. Etter en konfrontasjon blir agentene nødt til å skyte menneskeskikkelsen som likevel ikke er menneske, mens agentene må sørge for at vitnene får slettet minnet fra hukommelsen via en «nevralysator». 

I New York er Will Smith politibetjent James Darrell Edwards III som forfølger en menneskeskikkelse med uante krefter til fots, og som ender med å stupe fra taket av Guggenheim-museet. Det viser seg å være et menneskeforkledd romvesen, og James’ håndtering av situasjonen får Agent K (Tommy Lee Jones) til å rekruttere ham som ny partner til Men in Black, en hemmelig organisasjon som vi får vite ble opprettet i 1961 etter menneskehetens første kontakt med romvesener. Siden den gang har disse levd på jorda, uvitende for alle oss andre. De to agentene står i front for overvåkningen og den praktiske håndteringen, noe som særlig handler om å slette minnene til de menneskene som faktisk blir vitne til de utenomjordiske skapningens eksistens. I det øyeblikk James ikler seg den svarte dressen og samtidig går inn i den hemmelige agentrollen, mister han samtidig sin sivile identitet og binder all sin lojalitet til organisasjonen. 

«Men in Black» er mer orkestrert rundt Will Smith og tildels dynamikken med Tommy Lee Jones, og ikke minst de Industrial Light & Magic-skape spesialeffektene, enn av oppbygningen og gjennomføringen av historiefortellingen. Det er mer den (befriende) korte spilletiden på 98 minutter som gjør at «Men in Black» virker som en stramt formidlet blockbuster, for Sonnenfeld gir hele tiden Smith en scene for å fremheve seg selv, og som bremser dramaturgisk utvikling til fordel for å gi publikum et show. Det finnes også øyeblikk, særlig omkring midtpartiet, som ikke fungerer like godt selv innenfor filmens ellers velskapte design. Men kanskje er det den knappe spilletiden som slår heldig ut, for Sonnenfeld vil og må komme seg videre. Vi dras hele tiden videre av Danny Elfmans partitur og den tidstypiske MTV-rytmen som er ensbetydende med høyt tempo.

Men er «Men in Black» like overbevisende i dag? Delvis. Og mest fordi en gjennomført og solid verdensbygging alltid virker oppslukende. Det er også en universell kraft i skapelsen av pur underholdning her som tiden ikke har løpt fra, noe som også skyldes at det kulturelle og teknologiske gapet mellom filmuttrykket i «Men in Black» og dagens virkelighet faktisk ikke er så massivt. Det er jo også en attest til Sonnenfeld & co.


Andre gjensyn:

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑