«This Transient Life» (1970)

Dette er Akio Jissōjis første bit av en omfangsrik og eksperimentell buddhisme-trilogi, og det markerte også hans debutverk som spillefilmregissør. Tidligere var Jissōji allerede berømt fra tv-mediet gjennom ulike uttrykk siden 60-årene, hvorfra han gjerne bevegde seg mellom produksjoner for barn, sci-fi og provokative kunstverk med utstrakt seksualitet. Det som skal ha vært felles, var en kompromissløs tilnærming til visualiteten i uttrykket. Det siste er særlig synlig i ambisiøse «This Transient Life».

Det kan oppleves som en krevende film å jobbe seg inn i, men gradvis oppdages den som dypt suggererende. Vi introduseres for en velstående familie hvor foreldrene klamrer seg til tradisjonelle verdier, samtidig barna – en datter og sønn som er i ferd med å bli voksne – har tilhørighet til en annen generasjon med tilhørende syn preget av modernitet. De stiller spørsmål og utfordrer normene, og de vil gjøre det som behager dem.

Søsknene er Masao (Ryu Tamura) og Yuri (Michiko Tsukasa). Vi ser dem i en definerende sekvens tidlig i filmen, hvor de oppdager et par gamle, tradisjonelle teatermasker blant foreldrenes eiendeler, såkalte Noh-masker. De ikler seg maskene og forsvinner inn i en barnslig lek samtidig som de løper rundt i huset, hvor de i skjul for hverandres ansikter og identiteter mister hemningene eller simpelthen ser seg som andre mennesker, noe som fører dem mot hverandre i lidenskapelig og utforskende sex. Vi blir her tilskuere til en virkelighet som er forstyrrende eller i hvert fall tabubelagt – en seksuell relasjon mellom bror og søster. Det oppstår heller ikke umiddelbart noen følelse av skyld som stanser dem fra gjentakelse, men handlingene holdes naturligvis i skjul for foreldrene. På et tidspunkt blir det imidlertid vanskelig å skjule søsterens graviditet. Broren må da sørge for at hun gifter seg med en annen mann, og at barnet i magen hennes tilhører den andre. Samtidig forlater Masao selv stedet for å unngå fristelsen av søsterens syn, og han fordyper seg i en buddhistisk skulpturverden når han reiser utenbys for å gå i lære hos en anerkjent skulptør, men bare for å involvere seg seksuelt med mentorens kone. Samtidig er det konstant noe i ham som med magnetisk kraft trekker ham mot søsteren – som en dragning det blir vanskelig eller umulig å kontrollere.

Dette er grensekyvende filmkunst – flytende bilder som kommer truende nær på ansiktene, men også flyter på nybølgeaktig vis ut og ned i ekstreme, skråstilte vinkler. Foto og klipp gir en mystisk kraft til bildene som er vanskelig å forklare, men lett å bli oppslukt av. De radikale stilgrepene harmonerer sånn sett med det tilsvarende radikale innholdet; en uredd og grafisk forestilling av incestuøse relasjoner, skutt i et poetisk blikk i svart-hvitt, akkompagnert av klassisk musikk.

«This Transient Life» viser hvordan tradisjonelle verdier og religion kan utfordres av grenseverskridende ungdommelighet, men også hvordan deres vitalitet eller drifter må underordnes en strikt religiøsitet. Det handler om virkningene og konsekvensene av å være i utakt med tiden og gjeldende normer. Gjennom hovedpersonenes valg og handlinger blir filmen et studie i livets flyktighet. Om hvordan alt, fra moral til begjær, reduseres til midlertidige verdier. Og det tilnærmes med en meditativ form som fungerer på den måten at det også mildner det tabubelagte innholdet. For de som har nærmere kjennskap til buddhismens ideer, er det videre å anta at Jissôji diskuterer og konfronterer flere sider enda mer inngående og spennende.

For meg lander «This Transient Life» hele tiden på den følbare, visuelle presentasjonen. Og da særlig hvordan den er så karakteristisk fotografert i svart-hvitt med merkverdige perspektiver og bevegende kameraer. Typisk er kamera plassert lavt, men likevel svakt tiltet ned samtidig som det i samme scener klippes mellom et høyere plassert kamera som kikker ned på karakterene. Filmen er visuelt preget av stillstand, men samtidig bevegelse. Det skapes en tydelig voyeurisme-effekt. Særlig påfallende er det hvordan filmen forholder seg til nærbilder av ansikter, hvor den søker seg mot en tilsiktet skjevhet i bildekomposisjonen. Ofte er ansiktene delvis skjult bak andres kropper, og like ofte rygger kamera etter hvert sakte tilbake mot avstanden.

Underveis tenkte jeg litt på hvordan en nyere filmskaper som Yorghos Lanhtimos i teorien kan ha blitt inspirert av «This Transient Life» i det å skape tilsvarende særegne bilder som virker forvrengte, forvirrende og foruroligende. Og i begge tilfeller ved at det samtidig er rotfestet i noe som smaker av virkelighet og tabuer, gjerne omkring seksualitet i form av det incestuøse. Uansett er Jissôjis film ulik det meste, eller alt annet. Det er kanskje komplekst og krevende, men også fullt mulig å begrense opplevelsen til å la seg blende av den litt overjordiske, visuelle stilen i den snåle komposisjonen av stiliserte svart-hvitt-bilder.