«Cop Land» (1997)

De fleste har et uforholdsmessig sterkt forhold til én eller et mindre knippe filmer av den kategorien som majoriteten aldri har sett samme verdi i. Det kan være irrasjonelle grunner som ligger bak, slik det gjerne er når noe føles personlig.

For meg startet den magnetiske tilknytningen til «Cop Land» en stund før jeg så den på kino. Det var på den tiden internett var «siste nytt» og såvidt kommet til huset vårt (ikke bredbånd, men modem over telefonlinjen). I takt med voksende filminteresse midt i tenårene, var det typisk kommende Hollywood-filmer som først ble skrevet inn i søkefeltet på søketjenester som WebCrawler. Og mye sannsynlig ville nettopp «Cop Land» ha kommet høyt i søkeloggen rundt 1997. Hvorfor? Jeg tror hovedgrunnen var muligheten for å se Sylvester Stallone og Robert De Niro sammen på lerretet, mine to største idoler, og attpåtil i det som virket å være et appellerende spenningsdrama om korrupsjon og kriminalitet innad i politivesenet. Jeg vet ikke om jeg noen gang senere har sett samme filmtrailer like mange ganger som tilfellet «Cop Land», selv med usannsynlig mye buffring og lav kvalitet i et lite QuickTime-vindu på min Windows 95. Jeg var definitivt solgt lenge før jeg løste billett til den første mulige kinovisning.

Med andre ord har jeg ikke nødvendigvis et rasjonelt forhold til «Cop Land». Men jeg er likevel urokkelig på at filmen er betydelig bedre enn ryktet den bærer, uten at den egentlig er spesielt dårlig. Det handler mer om at filmen føles glemt eller irrelevant. Og selv om James Mangold de påfølgende årene har bygd en solid filmskaperkarriere i Hollywood, er det også av den typen som cinefile ikke har applaudert hardest. Mangold har aldri vært en auteur, men en særdeles kompetent filmhåndverker med evne til å konstruere solide verk som tjener sin eskapistiske hensikt. Mangolds avtrykk er heller ikke denne filmens fremste kvalitet, men det føles også urettferdig å underminere det personlige bidraget, i dette tilfellet både som manusforfatter og regissør. «Cop Land» er lite flashy, men den er tettpakket: Effektivt fortalt og bygd med intensitet i hvert blikk og hver dialogveksling. Med stor skuespillerkunst som binder alt sammen.

Sylvester Stallone fikk fortjent mye positiv oppmerksomhet for å levere en atypisk og imponerende forestilling i et dempet portrett, fjernt fra den typiske actionfilmstjernen som tidligere var. Her er han sheriffen, Freddy Heflin, i den fiktive småbyen Garrison i New Jersey, det såkalte «politilandet» på andre siden av George Washington Bridge. Det er han som har ansvaret for lov og orden på det lille stedet som huser omtrent tusen innbyggere, der en stor andel er politimenn og deres familier. Politimennene jobber på den andre siden av broen, i New York, mens Freddy Heflin aldri kan få samme politijobb på grunn av en hørselsskade som har gjort ham døv på det ene øret. Et større problem, i hvert fall ifølge Internal Affairs-etterforskeren i Robert De Niros skikkelse, er at Heflin – bevisst eller ubevisst – gjør seg blind for hva som foregår i Garrison. Han lukker øynene for alt som foregår av kriminalitet og korrupsjon blant politiets menn som har etablert sin egen ukultur av lovløshet i nettopp Garrison.

I en sentral scene mellom Stallone og De Niro, forklarer sistnevnte at hans jurisdiksjon slutter ved George Washington-broen, men at halvparten av mennene han følger med på bor på den andre siden hvor ingen følger med. Når Stallone/Heflin svarer sløvt at han følger med, er det bare halvveis sant. Og uansett verken agerer, etterforsker eller konfronterer han. Selv om han kan fremstå som tafatt, er det likevel vanskelig ikke å få sympati med personen bak det lavmælte, men også litt fåmælte vesenet. Han har en sårbarhet og noe sorgtungt ved seg, og Stallone uttrykker det med mesterlige nyanser der det kunne blitt monotont. Heflin er godt likt og hilser på alle, men han utnyttes også av mange fordi han overser det han ikke bør se. Gradvis omformes han til et skadet dyr, og til slutt skal han reise seg og glefse nådeløst tilbake. Det leder frem til filmens desidert mest ikoniske sekvens mot slutten, hvor Stallone som Heflin endelig tar den loven han tidligere har håndhevet sløvt i egne, blodige hender. Og det er en sekvens der Mangold som filmskaper viser tegn på den type ambisiøs filmskapelse mange senere har angrepet ham for å mangle i repertoaret.

Det «Cop Land» fra startskuddet, og for ettertiden, har virket klart mest forbundet med, er nettopp også den nevnte enkeltsekvensen, i tillegg til Sylvester Stallones atypiske tolkning, og ikke minst nivået i det komplette ensemblet. For med sannsynlig drahjelp av Weinstein-brødrene – via deres Miramax-selskap – fikk James Mangold i sin andre film (etter kun å ha gjort lavbudsjettsproduksjonen «Heavy» i forkant) ualminnelig sterk støtte fra en eksepsjonelt bred forsamling med stødige karakterskuespillere. Ved siden av at Stallone gjør karrierens mest oppsiktsvekkende og sterke skuespillerprestasjon etter «Rocky», bidrar naturligvis Robert De Niro og Harvey Keitel bare med sine tilstedeværelser til å løfte filmen. Særlig sterke er også Robert Patrick, og ikke minst en sedvanlig intens Ray Liotta. Det er rett og slett ganske få samtidige filmer som kan skilte med en like imponerende rolleliste som Mangold fikk til disposisjon i «Cop Land». Angivelig skal det ha vært så overveldende for Mangold selv at han fryktet for at stjernefaktoren skulle være en distraksjon bort fra manuset hans.

Men ingen grunn til å være urolig. «Cop Land» er velskrevet i dialog og fortettet handling. Det er som en moderne western-vri i urban setting, men formidlet i en stemningsfull tone av noir-aktig dysterhet og intensitet. Det handler om korrupsjon, å gjenfinne oversikten i et uoversiktlig landskap, og til slutt mot personlig mot. I det siste er det Stallones figur som skal reise seg, fra å være et såret dyr med innebygd raseri godt skjult bak langvarig tristhet og desillusjon. Gjennom hans oppvåkning blir også filmens emosjonelt sterk. «I look at this town and I don’t like what I see anymore», innrømmer han endelig for seg selv når korrupsjonen like under overflaten plutselig står i øyehøyde hvorhen han snur seg.

James Mangolds status som stødig, men også pregløs filmskaper, har neppe hjulpet på denne filmens reise som fortsatt ikke har nådd anerkjennelsen den fortjener. Og ja, det er fristende å forestille seg hva samme materiale kunne blitt løftet til i eksempelvis Martin Scorseses hender (eller Michael Mann!?), men i det ligger det samtidig en urettferdig undervurdering av hva Mangfold faktisk utrettet med det kruttsterkte materialet han i rettferdighetens navn selv skapte – og som han for egen maskin realiserte i form av en tettpakket, intens og medrivende drama-thriller som altså stadig fortjener mer positivt oppmerksomhet enn den noen gang har fått.