«Revanche» (2008)

Alex (Johannes Krisch) har et hemmelig kjærlighetsforhold til en ulykkelig ukrainsk prostituert, Tamara (Irina Potapenko). For å berge det skjøre forholdet, og for å bygge et fundament for hennes fremtid, trenger han penger slik at de kan rømme og starte på nytt. I desperasjon velger han en rask og primitiv utvei i form av et simpelt bankran. Med kjæresten sittende igjen utenfor i fluktbilen, styrter Alex inn i en bank med finlandshette og uladet pistol. Når han kommer ut, overrumples han av en politimann som står ved fluktbilen og forklarer Tamara at de står feilparkert. I et impulsartet øyeblikk retter Alex pistolen mot politimannen, truer ham ned i bakken, kaster seg inn i bilen og setter klampen i bånn.

I de påfølgende skjebnesvangre sekundene reiser politimannen seg, sikter mot hjulene på bilen som akselerer fra ham, men treffer isteden bakruta. Alex kommer unna, men kjæresten treffes av skuddet og dør momentant. Alex drar direkte til bestefaren som bor på en gård ute på landet. Her slår han seg til ro, forsøker å bearbeide angsten og få den traumatiske episoden på avstand. Men det er her, på den lune østerrikske landsbygda, at historien tar en dramatisk vending. Her må Alex konfronteres med den nære og vonde fortiden, og står plutselig overfor redselsfulle kvaler som spiser ham opp innenfra.

I en dvelende og psykologiserende form, byr «Revanche» på krevende utfordringer også for publikum. Det er tung materie regissør Götz Spielmann gir seg i kast med, der han kverner ut en karakterdrevet hevnfilm som kryper pinefullt inn under huden. Og stillheten i de lange tagningene fremhever den menneskelige smerten og isolasjonen, mens tradisjonell filmmusikk viker unna for de naturlige lydene som brukes bevisst understrekende. Som i åpningsscenen når det lydløse brytes raskt og uventet når en stein kastes i det klare vannet. Man vet aldri riktig hva som er i gjerdet.

Den tyskspråklige originaltittelen kommer med dobbel betydning: Revansje forstått som det å hevne seg, og samtidig som uttrykk for «en ny sjanse». Og det er nettopp mellom de to dimensjonene filmens hovedperson forflytter tankene. Lavmælt, men likevel intenst, uttrykker den seg sterkt og engasjerende om skyld og moral innenfor rammene av en klassisk hevnhistorie. Og den illustrerer hvordan hevn som idé kan være minst like destruktiv for den som søker den enn for det tiltenkte ofret.

«Revanche» skaper troverdighet rundt en ytre ramme som umiddelbart kan virke påfallende konstruert i hvordan tilfeldighetene faller på plass akkurat der de skal. Men fordi filmen samtidig er så stødig til stede i øyeblikkene i kraft sitt kontrollerte og samtidig drivende formspråk, oppstår en skjebnetung stemning som løses subtilt og er genuint spennende å dykke ned i. Det er for meg uvisst hvorfor regissør Götz Spielmann i ettertid kun har gjort én spillefilm («Oktober November» i 2013), for det ville utvilsomt vært spennende å følge hans reise videre.

Andre filmer under radaren: