«Trenque Lauquen» (2022)

Laura… Det er navnet på regissøren (Laura Citarella) og hovedrolleinnehaveren (Laura Paredes) som også har skrevet manus, og som spiller rollen Laura. Etter å ha sett filmen er det også lett å trekke en linje herfra tilbake til Laura Palmer i David Lynchs «Twin Peaks». I bonusmaterialet på blu-ray-utgivelsen fra Radiance Films, blir det også pekt mot Otto Premingers «Laura» (1944) som en sannsynlig bro.

Uansett blir det fra begynnelsen, en lang og tilsynelatende enkel sekvens, klargjort at «Trenque Lauquen» presenterer et materiale og kommer i en form der ingenting er overlatt til tilfeldighetene, ei heller navnet på hovedkarakteren.

Filmen er innbundet som en roman i to deler med tilsammen 12 kapitler. Og for å videreføre referansene, er det naturligvis ikke tilfeldig at første kapittel deler tittel med «L’Avventura» som er Michelango Antonionis mesterverk fra 1960 om en kvinne som forsvinner. Det samme premisset etableres fra første (lange) innstilling, der vi møter to desillusjonerte menn som leter etter Laura. Den ene er kjæresten, og den andre en kollega. Mysteriet som umiddelbart etableres, og som lagvis brettes frem for oss, knytter seg mer til hvorfor hun er forsvunnet enn om de klarer å finne henne.

«Trenque Lauquen» er i all sin konsentrasjonskraft nemlig også fulladet med ideer som innimellom trekker den i ulike retninger. Underveis i alt det omstendelige, merkes det at filmen fungerer organisk i alle sporene som etter hvert fører den på tvers av sjangere – fra true crime og en dvelende detektivhistorie, til en kjærlighetshistorie og til slutt en skildring med iboende, overnaturlige trekk som hinter mot horror. Alt er forankret i noe som føles ekte, en del av et gjenkjennelig univers, men også noe dypt særegent – deri kommer den milde smaken av selveste «Twin Peaks».

Laura Citarella forteller historien om gåten rundt den forsvunne kvinnen via hennes oppdagelse av erotiske kjærlighetsbrev og dypdykk i litteraturens verden – en verden som Citarella virker å ha hentet direkte næring fra med et rikt og intrikat narrativ som aldri har dårlig tid. Filmen åpner som nevnt med to menn som i nåtid leter etter Laura, men det er likevel hun som er hovedpersonen. De tror hun er fortapt, men i virkeligheten er det de som er fortapt. Selv om hun sendte klare signaler om å ha reist i fri vilje og kommer til å ha det bra, kan de ikke akseptere det.

Filmen begrenser ikke skildringen av Laura til romantiserende bilder av henne som en gåte å løse, men hun vises som en kvinne av egen kraft på vei mot nye steder å utforske og utvikle seg. Hun forsvinner fra omgivelsene som et resultat av egen rett til å definere seg selv, hvor de gjenværende mennene står desillusjonert og fortapt tilbake. Den feministiske kraften i «Trenque Lauquen» er sterk. Kanskje er derfor også filmen bevisst på at alt ikke nødvendigvis må oppklares, inkludert at hun ikke må «reddes» av sin tidligere kjæreste og kollega/elsker.

Innimellom kan «Trenque Lauquen» vikle seg mot sentimentale øyeblikk, men Citarellas manøvrering er så original og utforskende at det likevel aldri ender i tradisjonelle forløsninger. Sakte beveger historien seg forbi alt vi kan forvente, men den forblir like fullt rørende i et originalt portrett av en sterk kvinne som selv velger å endre kursen i eget liv, forbi alle forventninger.

Filmen er frodig, men samtidig nøktern. Det er mye som foregår, men det skjer i kontrollerte former. Citarella bruker gjerne tid, og utnytter den til omfattende informasjonsflyt. På den ene siden smaker formidlingen av klassisk fortellerkunst i et gjenkjennelig blandingsforhold av kjærlighet og mystikk. På den andre siden er filmen dypt særegen og ulik det meste. Den lagvise presentasjonen i meditativt tempo, over ulike tidsplan og ulike kapitler, smaker av litterære kvaliteter. Citarella lar oss få ro til å reflektere i møte med ordene og bildene. Derfor blir heller ikke den relativt komplekse formen, de alternative perspektivene og tidshoppene, forvirrende. Citarella ønsker åpenbart heller ikke å villede oss. «Trenque Lauquen» er ikke den type film som vil overføre det mystiske til noe abstrakt, drømmende eller surrealistisk. Når filmen likevel beveger seg mot det uforklarlige, er den fremdeles jordnær og ikke ute etter å skjule sporene for oss.

Med en varighet på nær fire og en halv time, kunne man sett for seg «Trenque Lauquen» oppdelt som en miniserie. Men verket oppleves med en absorberende effekt når man blir værende i universet over tid. Kanskje aller helst i én helhet, men det kan også være praktisk å dele det opp i to – og filmen er også lansert i to deler. Overgangen fra første til andre del kommer dessuten med et ganske markant skifte. Ikke i rytme, men i forventningene til hva filmskaperen velger å forfølge. Det er som om filmen bevisst mister drivkraften på veien mot en oppklaring av mysteriet fra første del, og velger isteden å søke seg mot andre gåter før den første er løst. Det er et dristig grep. Særlig om man ikke ser de to delene back-to-back, er det fare for å falle ut en liten stund før filmen likevel griper deg igjen.

Jeg så selv filmen over to dager, én del hver kveld, og merket at veien inn i del to kunne være litt mindre tilfredsstillende enn jeg ønsket. Men snart vender appetitten tilbake, for «Tranque Lauquen» har så mange spennende og varierte smaker å by på!

Filmens variasjon knytter seg ikke minst til hvordan den er narrativt strukturert med eksperimentell vilje. Men det labyrintiske er ikke konstruert som en umulighet å se enden på. Det handler snarere om å plassere et mysterium i en ramme av ulike perspektiver til ulike tider som sammen kaster nye, interessante og avslørende lys over det filmen på sitt dempede vis vil uttrykke. Gjennom tolv ulike kapitler, blir vi både kjent og fremmed med hva som foregår. Om den eventyrlystne botanikeren, Laura, som er forsvunnet, og om mennene som søker etter henne – og de hun etter hvert treffer på sin reise. Men det er hennes utvikling som er i historiens sentrum, til tross for at hun selv forsvinner ut av nåtiden allerede i åpningsscenen. Det vi serveres er fragmenter av Lauras historie til ulike tider, som gir innblikk i hennes besettelse fra botanikk, til kjærlighet og dedikasjon som bidragsyter til et lokalt radioprogram der hun lidenskapelig formidler bragdene til feministiske ikoner. Og gradvis blir hun selv så grepet av livets muligheter at det påvirker hva hun selv vil gjøre og bli.

«Trenque Lauquen» har en tilsynelatende enkel, til dels minimalistisk, fremtoning. Det vil si; den er aldri flashy, men genuint nysgjerrig og søkende analogt med hovedpersonen. Og det er en film som belønner den tålmodige seeren, og kanskje aller helst den som ser alt samlet. Fordi filmen finner en overbevisende, dempet kraft i sin originalitet, av den typen som kan virke fullstendig absorberende og stimulere følelser like mye som tanker om livet – Lauras, ja, og kanskje litt ditt eget.