«Dogfight» (1991)

Noen ganger kommer kjærligheten forkledd som ydmykelse, sinne og skyld. I Nancy Savocas stillferdige «Dogfight» fra 1991 blir vi vitne til et møte mellom to unge mennesker som, mot alle odds, finner et ekte bånd i en verden preget av overfladiske idealer. River Phoenix, i en av sine mest nyanserte roller, og Lili Taylor, i en markant gjennombruddsrolle, løfter filmen til noe langt større enn en enkel kjærlighetshistorie: Sammen gjør de «Dogfight» til en sår, men vakker fortelling om prioritering av varme og sårbarhet fremfor forventninger og et kynisk spill.

Handlingen utspiller seg i San Francisco i 1963, på terskelen til USAs store sosiale omveltninger. River Phoenix er Eddie Birdlace, en ung marinesoldat på permisjon like før han skal sendes til Vietnam. Sammen med kameratene deltar han i en såkalt dogfight – en konkurranse der den som tar med den «styggeste» jenta til en fest, vinner premie. Men det som begynner som et kynisk spill, tar en uventet vending når Birdlace møter Rose (Lili Taylor), en sjenert servitrise med gitar, politiske drømmer og optimistisk tro på verden rundt seg. San Franciscos gater fylles av folkemusikk, protestviser og en understrøm av forandring, og mot den bakgrunnen utvikler filmen en lavmælt, ektefølt skildring av to unge mennesker som søker noe varmere enn tiden de lever i.

I filmens sentrum står River Phoenix, som oppsøkte prosjektet for å utfordre det opprørske, følsomme imaget han hadde etablert gjennom 80-tallet. I Eddie Birdlace fant og formet han en figur langt unna egen natur: Opplært til å skjule svakhet bak et maskulint ytre, men samtidig på randen av å oppdage noe større i seg selv. Phoenix forsvinner fullstendig inn i rollen, og skildrer på uanstrengt vis at han også er en ung mann fylt av tvil og ømhet. Det første møtet mellom Birdlace og Rose, når hun snur seg med gitaren i hånden, setter tonen for den troverdige intimiteten de to utvikler, med et subtilt spill mellom tilnærming og distanse, der musikk og ord blir et middel til å nærme seg hverandre, selv når Birdlace har lite annet enn egoistiske motiver. Senere, i en mer sårbar scene, etter konkurransen, ser vi hvordan en tilsynelatende ubetydelig gest, et tilfeldig blikk, åpner for en skjør intimitet — et stille øyeblikk av forståelse som krever lite, men betyr så mye. Ved hans side puster Lily Taylor liv i en karakter som både vekker empati og stille beundring. Sammen skaper de to skuespillerne en skjør, men troverdig intimitet som bærer filmen, perfekt støttet av Nancy Savocas vare, usentimentale regi.

«Dogfight» kan plasseres i tradisjonen av intime amerikanske oppvekst- og kjærlighetsskildringer, som Peter Bogdanovich-mesterverket «The Last Picture Show» (1971) eller Richard Linklaters «Before Sunrise» (1995), hvor små møter o drømmer får bære tyngden av store livsendringer. Med sitt presise blikk for tidens detaljer — fra folkemusikken som siver ut av åpne dører til de stramme uniformsjakker og gryende protester mot Vietnam-krigen — skaper «Dogfight» et troverdig bilde av en amerikansk ungdomstid på terskelen til opprør og tap av uskyld. Også Michael Caton-Jones’ ofte undervurderte «This Boy’s Life» (1993) kommer i tankene, ikke bare på grunn av filmens tidstypiske miljøskildringer, men også gjennom Leonardo DiCaprios portrett av en ung gutt fanget mellom forventninger og egen søken etter verdighet. Underveis i «Dogfight» er det lett å se paralleller mellom Phoenix’ rolletolkning og nettopp DiCaprios senere prestasjoner med en blanding av instinktiv råhet og sårbar følsomhet. Begge representerer en type ungdommelig intensitet som sjelden lar seg etterligne, og som gir «Dogfight» en plass som en dempet og sterk milepæl i portretteringen av unge menns indre kamp.

Under sitt beskjedne ytre, er «Dogfight» en film som etterlater et dypt og varig inntrykk. Gjennom de små, men viktige hendelsene i Birdlaces og Roses liv, utforsker filmen universelle temaer som kjærlighet, tap og menneskets behov for å finne seg selv. Det stilles tidløse spørsmål om hva det betyr å være ung, og hvordan vi som unge navigerer mellom overfladiske forventninger og ekte, sårbare forbindelser. Med sterke prestasjoner fra River Phoenix og Lili Taylor, sammen med Nancy Savocas følsomme regi, blir «Dogfight» til slutt veldig mye mer enn bare en enkel romantisk fortelling. Det fortelles en historie om hvordan vi kan bli bedre mennesker, både for oss selv og for andre. Og den gjør det veldig godt.