«Pakten» (1995)

Det ble en stor nasjonal nyhet i forkant av «Pakten» da den aldrende Hollywood-stjernen Robert Mitchum takket ja til en større rolle i en norsk filmproduksjon. I tillegg kunne man skilte med ikke ukjente Cliff Robertson, og ikke minst Erland Josephson og Hanna Schygulla — de to siste med fremgangsrike karrierer i europeisk film fra langvarige samarbeid med henholdsvis Ingmar Bergman og Rainer Werner Fassbinder. Til slutt hadde vi en av våre egne store i hovedrollen, Espen Skjønberg. Kunne det gå galt?

Jeg er gammel nok til å huske forventningene «Pakten» ble møtt med i forkant av premieren i 1995, men for ung til at filmens tematikk og rollebesetning egentlig hadde en særlig tiltrekningskraft på meg der og da. Den relativt lunkne mottakelsen, og det faktum at filmen senere har vært lite snakket om og litt vanskelig å få sett, gjorde også at tiårene gikk uten at jeg fikk sett «Pakten». Men nøyaktig tredve år etter den mye omtalte premieren skulle det endelig bli min tur til å stifte bekjentskap med «Pakten».

Filmen åpner med en scene til sjøs. I en båt sitter tre aldrende menn – Josephson, Robertson og Mitchum – for å spre asken av den døde vennen som også er fortellerstemmen, Espen Skjønberg. Så slår fortidens bilder inn, en nostalgisk og gul skrift over gamle svart-hvitt-bilder av den tyske byen Heidelberg. Fortellerstemmen til Skjønberg forteller om min drømmers by. Han trekkes lengselsfullt tilbake til minnene av oppholdet i den tyske byen der han tok eksamen i 1937. I neste øyeblikk ser vi ham sitte ved siden av projektoren med fuktige øyne over hva han ser tilbake på. Tiden er gått. Han er gammel, syk og nærmer seg døden. Kan han i det hele tatt returnere til Heidelberg og gjenoppleve fortiden i sin tilstand? Ja, fordi han er bundet til vennene og fortiden gjennom en pakt som vil føre ham tilbake dit, enten han vil eller ikke.

«Essensen av en mann. Penis hjertet, hjernen. Vi lever hele tiden uten å finne ut av hva som styrer hva». Det er ordene til Espen Skjønberg som legen Carl Emil Berner, like før vi blir med på reisen tilbake til Heidelberg som skal kaste lys over fortiden og livet hans, og gi et glimt av hva som kan ha styrt hva. I begynnelsen signaliseres en tone av melankoli og vemod, men vi aner også konturene av en stemning som skal brytes opp av lun ettertenksomhet og humor. «Hvis det er noe det mannlige organ kan lære oss, så er det å leve livet med hevet hode». Carl Emil Berner har det muntre ordet i sin makt, men han møter også fortiden motvillig når han virker mettet av livet. Det er de tre gamle studentkameratene som i praksis kidnapper ham for reisen tilbake til Heidelberg, der de inngikk en pakt som siden 30-tallet har ligget uåpnet i en bankboks. I den tyske universitetsbyen er målet deres å oppfylle den døende vennens siste ønske om å finne tilbake til hans ulykkelige ungdomsforelskelse – og få henne til å synge en Puccini-arie for ham.

«Pakten» er regissert av Leidulv Risan, som like før hadde levert det sterke og litt underkjente krigsdramaet «Krigerens hjerte» i 1992. Her er han langt mer lettbeint, og samspillet mellom de internasjonale veteranene og vår egen Skjønberg blir definerende for en litt «gubbete» feel-good-film. Men det er også en litt påtatt god stemning hvor både den geografiske reisen, og reisen tilbake i tid som avdekker historiens skygger, føles påklistret og intern. Den dramatiske intensiteten som blir forsøkt formidlet, kjennes i liten grad på kroppen, og i hvert fall langt mindre enn det som var tilfellet i «Krigerens hjerte». Risan forsøker seg også på den dristige øvelsen det er å blande sjangerelementer av drama, spenning og komedie. Han lykkes bare omtrentlig og litt for sjelden. Filmens rytme viker upresis, og det er lenge skuespillernes tilstedeværelse og velfungerende kjemi som evner å skape en viss nysgjerrighet omkring fortidens betydning.

Det er lett å like filmer som varmt og følelsesladet gir oss vennskapsskildringer av eldre mennesker. Eller, det er kanskje mest av alt prisverdig at det rent faktisk lages film om det. Men den gode stemningen og den påtrengende sentimentaliteten gjør også filmen forutsigbar, mindre interessant og sjeldent genuint rørende. Det er jo også et organisk geriatrisk aspekt her, og Risans instruksjoner kunne gjerne hatt større grad av vitalitet for å veie opp for den naturlige tregheten foran kamera.

Det er lett å forstå at «Pakten» som prosjekt umiddelbart ble møtt med visse forventninger, men det er like lett å forstå at den aldri fikk særlig anerkjennelse. Filmens uttrykk har heller ikke tjent på tiden som er gått. Likevel er det jo ikke uten nasjonal, filmhistorisk betydning at dette skulle bli Robert Mitchums faktiske, siste store filmrolle.

Mer norsk film: