«Hud» (1986)

I et kystsamfunn på vestlandet mot slutten av 1800-tallet, lar Vibeke Løkkeberg det vokse frem en historie som avslører en destruktiv struktur og menneskenatur. Det er en bredpenslet skildring som viser et dypt ubehag i en grov undertrykkelse. Løkkeberg portretterer selv den kvinnelige hovedpersonen, Vilde, en kvinne i et mannsdominert fellesskap som har overlevd et incestuøst forhold til sin egen stefar. Den mørke relasjonen til stefaren har resultert i ei døv og stum datter som på dette tidspunktet har rukket å bli 10 år, noe som sammenfaller omtrent med den alderen Vilde selv var i da stefaren begynte å forgripe seg seksuelt på henne. Hun er fanget i en virkelighet som kan minne om en marerittpreget ond sirkel mellom flere generasjoner, da Vilde også bor sammen med sin gamle, invalide mor. Løkkeberg angriper disse konstellasjonene like før stefaren lanserer planen om å gifte bort datteren til en mann av solid økonomi, Sjur (Per Jansen), i motstrid til Vildes tanker som retter seg mot England og kunstneren Edward (Terence Stamp).

«Hud» ble umiddelbart møtt med krasse kritikerpenner som nærmest korsfestet Vibeke Løkkeberg for å ha levert et uutholdelig og mislykket filmverk. Det tilhører historien rundt mottakelsen at «Hud» ankom norske kinoer med et høyt nivå av forventninger. Det var datidens dyreste norske filmproduksjon, hvor Terje Kristiansen selv hadde omtalt den som en av århundrets største filmer. «Hud» ble også vist under filmfestivalen i Cannes, og det er innlysende at den også må ha blitt møtt med stor nysgjerrighet. Det må også nevnes at filmen finnes i ulike versjoner, fra den originale utgivelsen på rundt 3 timer og 30 minutter (kinoversjonen skal angivelig ha vært et kvarter kortere), og ned til den senere utgivelsen som er strammet til 2 timer og 15 minutter. Det er den sistnevnte versjonen jeg har sett. Det er videre sannsynlig at de uheldige historiene fra en angivelig kaotisk og kritikkverdig filmproduksjon/innspilling kan ha påvirket mediemottakelsen, og helt konkret skal stridighetenes volum har ført til at Terje Kristiansen ble ekskludert fra Norsk Filmforbund. Summen av alt som foregikk i og rundt «Hud» kan også ha medvirket til den fiendtlige innstillingen Løkkeberg måtte urettferdig hanskes med i mange år fremover.

Det finnes en linje fra «Åpenbaringen» til «Hud» som bindes til den kvinnelige hovedpersonen som er fanget av en miseré i eget liv, men forårsaket av et mannsstyrt samfunn. Men utover det, så kunne de to Løkkeberg-verkene knapt vært mer ulike når det kommer til format eller form. Hvis ordet pompøs kan være beskrivende for «Hud», uten nødvendigvis å gjøre det til en negativ betegnelse, står det i klar motstrid til den stramme realismen i «Åpenbaringen». Men under den ulike staffasjen, er «Hud» i kjernen fremdeles en skildring av en kvinne utsatt for vonde mekanismer rundt henne. Men det er også i begge tilfeller historier om kvinner som på ulike måter ender med å motsette seg virkeligheten de lever i, ja, som nekter å akseptere selve verdensbildet de er blitt en del av. I takt med filmens egen svulstighetstendens, kan man beskrive det som et kvinneskapende kunstverk som plasserer mannen i rollen som undertrykker og overgriper uten emosjonell kontakt med seg selv. Dramatikken er nådeløs og voldsom om tabuer som incest. Men Løkkeberg er god i det uredde – akkurat som hun antydet vilje til med nevnte «Åpenbaringen» i skildringen av middelaldrende, kvinnelig seksualitet og nytelse.

På samme tid er de klassiske elementer tilstedeværende i «Hud», inkludert i det litt melodramatiske plottet om kvinnen som skal giftes bort mot sin vilje. Løkkeberg er mer interessert i å være tydelig enn å pirke i gråsoner. Kvinnen er den uskyldige parten, mens mannen er blottet for emosjonell innsikt og moralsk kompass. Det meste er ekstremt, og Løkkeberg holder heller ikke tilbake når hun skal skildre det grusomme, inkludert det incestuøse og overgrep mot barn. Her er filmen opplagt utfordrende å se på, slik kunst kan være når den våger å gå så direkte inn i det dypt ubehagelige.

Karaktertegningene er preget av tykke streker snarere enn nyanser. Det er den uskyldige og misbrukte Vilde, det er datteren som er stum, det er moren som er lam og sengeliggende, og det er stefaren som er overgriper. Men likevel blir de ikke egentlig uttrykt som ensidige stereotypier, men de er hugd ut på måter som harmonerer med det store, kunstneriske universet som Løkkeberg vil male. Samtidig er de ikke realistiske eller nyanserte fremstilt, like lite som det virker å være poenget. Filmen virker i større grad å handle om en kanalisering av tilstander. Om en grunnleggende angst for hva verden kan påføre Vibeke og hennes datter, fordi det er erfart. Kunstneren spilt av Terence Stamp lager etter hvert en gallionsfigur ment for å pryde hennes kommende ektemanns skute. Det blir også en illustrasjon på hvordan datidens virkelighet gjennom filmen beskuer kvinnen, som nettopp et vakkert skue å nyte uten et nevneverdig indre liv. Det er en verden hvor det er lite som i praksis skiller Vilde fra gallionsfiguren.

Det er ikke til å komme utenom at relasjonen mellom Vilde og stefaren, Sigurd, står frem som avgjørende for filmens fortelling, men også form. Det er en konkret forankring i incestuøse, traumatiske hendelser i et far/datter-forhold som tar vesentlig plass i filmens estetiserende uttrykk ved å kombinere det vakre og grufulle. Det er mildt sagt forstyrrende å se hvordan stefaren lokker det nakne barnet til seg, som kneler foran ham for å utøve fellatio, mens kamera fra baksiden viser hennes nakne rygg under hans nytende ansikt. Det er et forferdelig bilde, og det blir enda mer urovekkende og samtidig rikt fordi det er filmkunstnerisk vakkert komponert. Kamera holder seg klokelig på avstand, men likevel med tilstrekkelig nærhet til at vi kjenner kraften av scenen i kroppen. Filmens aller mest trollbindende sekvens finner for øvrig sted i oppbygningen. Da et statisk kamera observerer den voksne Vilde som løper etter datteren ut av huset og inn i naturen. Begge forsvinner ut av bildet, men kamera holdes konstant og viser en ung jente ikledd en annen kjole fra en annen tid komme inn i det samme bildet. Det er Vilde som ung. Kamera kryper nær henne, før den mørke stemmen fra stefaren roper navnet hennes. Alt foregår mens den voksne Vilde i Vibeke Løkkebergs skikkelse ser seg selv som barn bevege seg mot stefaren og skjebnen, og det som skal forandre og forme henne for alltid. I øyas isolasjon, blir overgriperens makt konstant forsterket, mens den undertryktes handlingsrom minimeres.

På sitt ypperste er «Hud» rett ut en mektig filmopplevelse. Den har en opplagt kunstnerisk ambisjon i bildekomposisjonen, noe som er mest påfallende med en Tarkovosky-inspirert estetikk i fargeskala av gråtoner, jordfarger og dempet, naturlig lys. Komposisjoner virker malerisk inspirert, men det gråaktige balanseres også tidvis med bilder i glødende, varme farger fra levende lys.

Løkkeberg tok åpenbart stor sats med «Hud», og kanskje var det for mange fristende å rive ned kvinnen som selv valgte å ta stor plass både foran og bak kamera i det som var en stor norsk storproduksjon. «Hud» kan i sannhet også oppleves som noe ujevn, og det hadde vært spennende å kunne se den utvidede versjonen for å vurdere om helheten der smelter enda sterkere sammen. Likevel føles «Hud», slik den foreligger, som et usedvanlig vakkert og deilig ambisiøst kapittel i norsk filmhistorie, og filmen fortjener definitivt å bli løftet frem for alt i seg som er spennende og positivt.