«Bedre enn sitt rykte» (1955)

«Chikkelakke, chikkelakke, chow-chow-chow
Bommelakke, bommelakke, bow-bow-bow
Chikkelakke, bommelakke, jazz-bom-bø
Julekake, julekake, hjemmebakt brød!«

Den norske russefeiringen har lange tradisjoner. Siden 1905 har avgangselever ved gymnasene feiret med røde luer og markert seg i 17. mai-tog. Og nesten like lenge har det vært en intern kultur for russen å markere ungdommelig opposisjon og bryte samfunnets normer. Det var først rundt 1950 at russen begynte å samle seg i egne russebiler, og det er i en slik åpen bil vi først møter de russefeirende ungdommene, som nå skal bli voksne, i «Bedre enn sitt rykte» fra 1955.

Tittelen hinter mot at russens rykte allerede på 1950-tallet ikke var det beste, men den hinter også om den varmen filmen skal legge i en sympatisk miljø- og personskildring. I en tidlig scene ser vi en gjeng russ løpe i ring, synge og hoie med russeluer og russestokk i bambus. To eldre menn i dress og hatt (som viser seg å være lærere) observerer det hele litt fra avstand, hvor den ene tar til orde for at «den slags opptøyer skulle vært forbudt». Det filmen umiddelbart etablerer er en interesse- og generasjonskonflikt, noe som blir en snor som trekkes gjennom historiefortellingen, men uten at manus (heldigvis) skaper et uttalt drama av denne kampen. På et senere tidspunkt i filmen, inne på lærerværelset, klager en eldre lærer på at hun ikke har sovet noe i natt fordi russen har bråket så mye like utenfor vinduet. «Man skulle tro de menneskene aldri var i sengen», sier hun, før en like aldrende kollega bak avisen kommenterer tørt at «nåh, det skal de ikke være så sikker på». Disse små stikkene av humor tilfører noen nyanser av friskhet som filmen tidvis kan trenge. En tredje kollega blander seg etter hvert inn i diskusjonen for å slå fast at han nå skal sette en stopper for dette, da han skal skrive et innlegg i Aftenposten. Men lenger går ikke filmen i å dramatisere reell motstand til russefeiringen. Uansett er det med nåtidens blikk litt morsomt å se disse 70-år gamle diskusjonene om russen som, ifølge generasjonen over, bare blir frekkere og frekkere for hvert år.

Likevel er det andre ingredienser i drivstoffet som får «Bedre enn sitt rykte» til å gli fremover. Den viktigste katalysatoren i dramaet er én spesifikk karakter – en yngre, kvinnelig fransklærer (hun antas å være rundt 30 år) som innleder et romantisk forhold til én av avgangselevene. Det blir naturligvis enda en kilde for sladder på lærerværelset, samtidig som det blir en diskusjon både mellom han og henne, og mellom de jevngamle elevene. Filmen plasser aldri noe objektivt «upassende»-stempel for oss på relasjonen, men det er skildringen av et forhold som gir filmen en mer spennende dimensjon enn om den kun skulle vært et portrett av en russefeiring.

Men «Bedre enn sitt rykte» er også nettopp det: Et portrett av en russefeiring, og en ungdomstid, som selvsagt ikke kan løsrives fra perioden. Å se filmen omtrent 70 år etterpå, gjør at det føles både fjernt og nært. I det universelle, bys vi innimellom på finstemte, romantiske scener. Det handler om ungdommer som forelsker seg, og bekymrede lærere eller foreldre i bakgrunn som kan kommentere at om alt skal være gøy hele tiden, så vil aldri noe bli gøy. Men russetiden er som kjent en konsentrert periode av nettopp det som er gøy, og «Bedre enn sitt rykte» er inni dette en konsentrert skildring av en flik av dette.

Filmen forholder seg gjerne til det rent overfladiske, uten å tilby særlig egentlig innsikt i noen av karakterene, samtidig som de heller ikke presenteres som ungdommelige glansbilder. Kombinasjonen av en relativt knapp spilletid og et relativt rikt persongalleri, gjør også et slikt dypdykk vanskelig å oppnå. Derimot får filmen sterkere identitet i kraft av sitt trivielle blikk på en ungdomskultur, og spesifikt den særnorske russetradisjonen. At Carlmar også har siktet innstilt mot miljø og stemning mer enn konflikter og plott, blir særlig synliggjort av sekvenser av fint lite iboende dramaturgi. Det kan selvsagt hende at filmen dels er utilsiktet underutviklet som et svakhetstegn, men det er også nærliggende å tenke at det må være et uttrykk for en bevisst prioritering – at Carlmars hovedlinje har vært rettet mot å gjengi nettopp den spesifikke ungdomskulturen, og dermed være med dem som en observatør i tilfeldig utvalgte øyeblikk. På samme tid er den konkrete relasjonen mellom eleven og læreren en konstant stein i skoen som Carlmar ofte tråkker borti. Både i den generelle observasjonen av ungdommenes liv, og i relasjonen mellom de to, finnes det en viss sensuell verdi, i hvert fall tatt filmens alder i betraktning. Det er overhodet ikke mye kropp eller seksualitet i bildet, men det seksuelle som tema er heller ikke totalt fraværende.

For meg personlig, som er født og oppvokst i Fredrikstad, får naturligvis også «Bedre enn sitt rykte» en ekstra dimensjon fordi ungdommene i filmens siste og avgjørende akt setter kursen sjøveien til Gamlebyen i Fredrikstad på russetur. Visstnok var Østfold-byen på den tiden et populært reisemål for russen, og de siste 15-20 minuttene av «Bedre enn sitt rykte» er både i seg selv livlig, men også en fin utnyttelse av nettopp Gamlebyen som kulisse for noe som føles tidløst. Det er en by som grunnleggende sett ser lik ut i dag som i 1955, og som har sett generasjoner av ungdommer ikle seg russedress løpe ned brosteinsgatene og langs vollene. (Jeg var der selv som rødruss tilbake i 2001).

For Edith Carlmar som filmskaper skulle «Bedre enn sitt rykte» markere en kursdreining fra det å pirke i eller belyse betente sider av samfunnet, til det å nærme seg komedien. Men det er også en tydelig mellomstasjon. Ikke først og fremst fordi filmen problematiserer russetiden og ungdommens oppførsel, men fordi den etter datidens standard er konstruert som en smått dristig kjærlighetshistorie med fokuset på en romantisk relasjon mellom elev og voksen.

Innimellom merker man også tilløp til virkelig inspirert filmskapelse her – som eksempelvis når Edith Carlmar under iscenesettelse av en eksamenssituasjon løfter noe tilsynelatende lite filmatisk til å bli det motsatte – da knirkingen av skoene fra læreren som går mellom pultene gis et audiovisuelt løft til oppkvikkende effekt.

Men hva blir vi likevel aller mest sittende igjen med etter å ha tilbrakt 90 minutter med denne filmen om norsk russ på 1950-tallet? Jo, det (irriterende) fengende chickelacke-verserimet som ropes og synges ustanselig. Det er et ekko av en annen tid, men russ er fortsatt russ. Da som nå.