«Andreaskorset» (2004)

Erotiske thrillere har aldri kommet på samlebånd fra norsk filmproduksjon, og responsen som ble tildelt «Andreaskorset» fra 2003 fungerer neppe som en fristelse for andre. Martin Asphaugs siste film ble altså aldri en portåpner, men stengte snarere døra for den beglodde sjangervarianten, like mye som det skulle bli hengelåsen på Asphaugs eget virke som regissør i norsk film.

Men kan den ublide mottakelsen fra pressen, og det påfølgende labre kinobillettsalget, dels ha handlet om summen av feilslått markedsføring, kjedelige tilfeldigheter og uheldig timing – eller er det rett og slett bare slik at «Andreaskorset» ganske enkelt er en svak film?

Et utgangspunkt kan være å se hen til hvilken tradisjon Asphaugs film lener seg mot, hvor den erotiske thrilleren typisk er blitt forbundet med noe lavkulturelt. Det kan gi en svingete vei inn til selvhøytidelige filmkritikere fra dagspressen som gjerne ser og vurderer filmer på tidlige pressevisninger, og de av oss som frekventert de visningene kan skrive under på at det ikke sjeldent kan være en litt kald og humørløs atmosfære i kinorommet. Det favoriserer ikke alle filmvarianter, og neppe heller «Andreaskorset».

I tillegg kan det være relevant å spole minneapparatet tilbake til 2003, da norsk film befant seg i en slags positiv brytningstid. Vinden av selvtillit som kom med «Elling» (2001) fikk forhøyet fart gjennom publikumssuksessen «Buddy» i 2003. Da «Andreaskorset» ble rullet ut på kino høsten 2004, skjedde det bare uker etter lanseringen av Erik Poppes publikum- og kritikerbejublede «Hawaii, Oslo», og ikke minst kassasuksessen «Uno» fra vidunderbarnet Aksel Hennie. Målt mot disse referansene, ble «Andreaskorset» for mange kritikere mer som en flau bris av en ikke-troverdig, erotisk thriller med et manus som såkalt ikke hang på greip. På begynnelsen av 2000-tallet stod også anmeldernes makt sterkere enn i dag – og da ytterst få evnet å ta «Andreaskorset» helt på alvor for håndverket bak sjangerverket, for filmens driv og vilje til å konstruere en visuell og intens thriller som bevisst leker med mediet og publikum, ja, da var det i praksis et tidlig første spadekast over filmens grav.

Men «Andreaskorset» fortjener like lite korsfestelse som en kontrær opphøyelse. De store filmatiske kvalitetene har kanskje ingen umiddelbar synlighet, selv om man kikker søkende inn gjennom alle sprekkene. Til det er filmens idé altfor spinkel og klisjéaktig, manuset altfor ordinært og filmens helhet altfor enkelt konstruert. Men underholdende, ja, det er det.

Historien er ført i pennen av Eirik Ildahl, tegneserieforfatteren med relevant bakgrunn som manusforfatter på 90-tallskrimkomedien «Hodet over vannet» for Nils Gaup. Han fisker oss elegant inn på kroken med en effektiv åpning. Vi ser tidlig Trond Fausa Aurvåg bak rattet i bilen, på vei hjem til kona mens han konverserer i en erotisk lek over mobiltelefon med henne plassert i badekaret hjemme. Han kommer imidlertid aldri hjem for å fullbyrde leken, men våkner snarere opp på sykehuset etter en voldsom bilulykke. Han er lam fra livet og ned, lenkes til rullestolen og må se at kona forlate ham.

Det gjøres tidlig klart at filmen vil sikte seg inn mot den mørke komedien i tragedien. Signalene kommer allerede i anslaget – i en litt underfundig scene på toget der regissør Asphaug for øvrig gjør en cameo som Aurvågs medpassasjer. Og på nytt når Aurvåg våkner på sykehuset til sin nye tilværelse, og legen spilt av Marit Andreassen i en bisetning nevner til kona at «forresten kan han ikke få ereksjon igjen, men det finner dere ut av, og det finnes hjelpemidler». Andreassens rett-på-sak-lege advarer også mot at depresjoner er vanlig – og Aurvågs karakter glir med letthet inn i den statistikken. Alene i det altfor store huset, i rullestol, står både de fysiske hindringene og de mørke tankene i kø. Helt til en eksentrisk finne banker på ytterdøren og introduserer seg som en medarbeider fra hjelpemiddelsentralen som skal installere alt utstyret han trenger til huset som rullestolbruker. Den fremmede mannen fremstår som en blanding av pågående og uvanlig serviceinnstilt. Han nærmest invaderer huset, og kort tid etterpå returnerer også kona. Derfra kokes endelig «Andreaskorset» opp til å bli et intrikat trekantdrama av en fengslende og (tidvis) erotisk thriller med horror-elementer.

Som filmuttrykk kan helheten virke litt estetisk ubalansert, selv om fotograf Philip Øgaard likevel sørger for en ikke ubetydelig kinematografisk kvalitet som løfter den b-film-lignende eimen i materialet til et akseptabelt nivå. For selv om uttrykket er eklektisk, er det unektelig at «Andreaskorset» ser bedre ut enn majoriteten av norske thrillere som har kommet siden (som generelt er altfor få, noe som er forståelig tatt i betraktning den urettferdige mottakelsen denne fikk).

I ettertid kan det være vanskelig å forstå hvordan en så underholdende, medrivende og potent thriller som «Andreaskorset» ble ignorert eller bare misforstått da den kom. Men kanskje fantes det rett og slett aldri rom for den type bevisst halvgod, overtydelige sjangerfilm på kinomarkedet. Både stil og ambisjonsnivå trekker da også «Andreaskorset» tett på et spor av 80- eller 90-tallsthrillere av den typen man gjerne så komme direkte på video. Men det er i hvert fall en god variant av nettopp dét, noe som i seg selv ikke er uten forfriskende effekt.

Dessuten er Trond Fausa Aurvåg god – i en typisk Aurvåg-rolle. Ikke lenge etter den komiske portretteringen av ulykkesfuglen Steven Evensen som havnet i rullestol i ikoniske «Nissene på låven», ruller han også her ut av et sykehus i rullestol mens han utstråler lignende type håpløshet til mild, komisk effekt. Her er han på hjemmebane, og kanskje mer enn i åpningen der han virker mer utilpass i oppbygningen som setter ham opp som et frekt, seksuelt vesen. Aurvåg har et karakteristisk blikk og uttrykk som kler rollekarakterens utvikling, særlig når han stakkarslig og like etter sykehusoppholdet ruller ensomt inn i det gamle huset mens han spiser mat rett av hermetiske bokser og tilværelsen kun lyses opp av noen fattige stearinslys. Men han er også god i de klønete, romantiske møtene med kona i tiden etter ulykken, selv om det innimellom prøves litt for hardt å strekke seg mot det komiske. Og i underetasjen befinner mannen fra hjelpemiddelsentralen seg, Wagner, som må sette på en spillerdåse for å overdøve lyden og vibrasjonene fra de seksuelle forsøkene over bjelkelaget. Den samme spillerdåsen skal ellers vise seg å bli den fysiske gjenstanden som snur opp-ned på alt. For når sannheten om gjestens identitet kommer for dagen, blir det rykket i girspaken og thrillertempoet økes betraktelig. Blant annet fører intrigene mot en heftig sexscene (eller voldtekt?) oppå en vaskemaskin som vibrerer så vannslangen spretter ut og spyler ned kvinnen samtidig som hun treffer klimaks. Vi er på det nivået – men det er jo også fornøyelig, og på sitt vis velgjort. Og jo mer filmen beveger seg mot slutten, og spesielt helt i avslutningen, blir det ikke lenger mulig å overse at Asphaugs film aller mest handler om å ha det morsomt med publikum.

I min bok står «Andreaskorset» igjen som en leken og sterkt underholdende erotisk thriller som forholder seg til et hollywoodsk thrillerformat av klisjeer som hentet fra 1980- og 90-tallet, men også med en eim av Roman Polanski. Asphaugs film er naturligvis ikke på et særlig høyt kunstnerisk nivå, men det må jo være mulig å se at den såkalte «manglende realismen» er tilsiktet som del av en underliggende mørk komedie (noe som blir veldig tydelig av sluttscenen), pluss det faktum at man tar seg logiske friheter for å komme seg til de heftige sjangersekvensene man ønsker å ha med. Skuespillet er (for det meste) godt, foto er innimellom fremragende (Philip Øgaard) og musikken er overraskende mektig.

Kanskje er hovedproblemet at vi altfor sjelden blir servert denne type filmer på norsk, og derfor mangler vi trening i å gjenkjenne smakene og sette pris på det?