«Blackout» (1986)

Det er fristende å se «Blackout» fra 1986 som et direkte oppgjør med det ensidige fokuset på sosialrealisme som dominerte norsk film gjennom 1970- og 80-årene. På dette tidspunktet var regissør Erik Gustavson i begynnelsen av de potente 30-årene, og det er gjennomskinnende i møte med «Blackout» at her ville han virkelig gjøre noe annerledes. Det er et debutverk som oser kraftfullt av vilje, overskudd og ønske om å lage noe diametralt motsatt det typiske – og det resulterte i et verk som fortsatt holder mål som noe av det mest flashy og unike som er gjort i norsk film.

«Blackout» slår brutalt og protesterende fra seg i første innstilling – som en vågal pastisj med ambisjoner om å forme seg innenfor en veldig distinkt og ikke minst unorsk filmspråklig uniform. Det Gustavson gjør er å plante alle detaljer og helhet i en (over)tydelig noir-sfære som ikke bare er et ekko av amerikansk kriminalfilm anno 1940-tallet, men som regelrett tar bolig i dem. Men Gustavson vil samtidig trekke og dra i universet for utvidende effekter. Til slutt fremstår det som et sultent debutverk; ungt og modernistisk i kunstneruttrykket. Svart/hvitt er byttet ut med sterke farger, og det kyniske noir-universet utfylles med ekspresjonismens visuelle forvrengninger og en enda sterkere følelse av paranoia. Det er samtidig noe urovekkende futuristisk over skapelsen av byen og omgivelsene.

«Blackout» føles som selve leksikonsdefinisjonen av form over substans. Det er grunnleggende sett mest en stiløvelse, selv om det naturligvis finnes ambisjoner om å gjøre filmen til noe mer helstøpt.

Historien er lagt til en fiktiv norsk havneby som fremstår mer internasjonal. Dette er heller ikke en film som forholder seg til noen virkelig geografi. Vi befinner oss i et alternativt univers, et filmunivers. Hovedkarakteren er naturligvis en privatdetektiv. Han er hardkokt, moralsk ambivalent, tøff og sarkastisk. Alle klisjeer gripes velvillig tak i, og på skjermen er det Henrik Scheele som får lov å gestalte det i rollen som Wagner. Det er en karakter av kortklipte og harde replikker, som på alle måter virker å være skrevet for nettopp Scheele. I rollen som Wagner får han i oppdrag å spore opp en forsvunnet kvinne, ei arving av et skipsrederi. Den verden han må manøvrere i er en storbyjungel befolket av horer og halliker, gangstere og korrupte politimenn. Vi er i en by og et univers som syder av en viss erotisme, og ja, minst én potensiell femme fatale. Men enda sterkere kjennes et stikkende ubehag av trusler og vold som kan ligge bak hvert eneste mørke gatehjørne. Her lever samtlige i en skyggefull tilværelse og med velbegrunnet frykt fordi ingen kan stoles på. Og det vet ikke minst Wagner, en innbitt karakter som likevel har aller størst frykt for å møte egen sårbarhet. Og som beskytter seg med kontante one-linere som «Jeg lærer aldri. Det har jeg i hvert fall lært». Eller når Juni Dahrs mystiske kvinneskikkelse spør om han vil ha en drink, hvorpå Werner svarer lakonisk at han bare drikker i arbeidstiden.

Dialogen er typisk ladet med ironiske stikk. Her siktes det aldri mot å skape en illusjon av virkelighet, men derimot det motsatte. Enhver formulering er smurt ut for å forsterke selve illusjonen, altså minne oss på at vi befinner oss i et filmisk miljø. Gustavson tillater seg derfor å pushe alt av virkemidler for å understreke det filmatiske. Av nyere referanser, er det fullt mulig å se linjer herfra til noe så karikert og tegneserieaktig som «Sin City». Det er litt mot samme bekmørke hattehylle Gustavson strekker seg i sin utstrakte og overdrevne noir-estetikk.

Historiefortellingen er spinkel og ganske rotete formidlet, og den dunkle stemningen er ikke alltid like spennende løst. Fotograf Kjell Vassdal bidrar likevel stort sett med fine, polerte bilder. Det er kamera som gjerne beveger seg mer enn de kontrollerte føringene som preget klassiske film noir. «Blackout» er da også mer rufsete eller søkende, og ditto mindre presis. Det kan innimellom boble litt over av åpenlys skapertrang, sånn det forståelig kan være fra en debuterende spillefilmregissør.

I noen sekvenser slår det meg samtidig hvor inspirert dette filmarbeidet tross alt er, som i en tidlig sekvens med lange tagninger i bevegelse på kran mellom etasjer, gjennom vindu og ut på gata.

«Blackout» er en film som vil vise seg frem. I scenografi, i musikk, i stemning og ikke minst i Erik Gustavsons helhetlige regi og visjon. Derfor er den også en uvurderlig del av norsk filmkulturarv.

Mer norsk film: