Hvem er Jan og Eva Rosenberg – og hva slags virkelighet lever de i? I begynnelsen ser vi fragmenter av en morgenrutine. Hun som står opp foran ham. De spiser frokost, snakker om hverdagens gjøremål, om at han skal besøke tannlegen i byen og at hun skal betale regninger. Men det er noe som skurrer, og ikke bare de kummerlige forholdene på det åpenlyst avsidesliggende stedet som signaliserer selvvalgt enkelhet. Gradvis får vi servert mer informasjon i Ingmar Bergmans nøkterne utporsjonering av meningsinnholdet. Vi lærer å forstå at Jan og Eva Rosenberg er et par og to kunstnere som lever på et sted og i en tid som ikke skal bli nærmere definert. Når Jan hører kirkeklokkene slå høyt utenfor, går han inn i en tilstand av urolighet. Når telefonen ringer, men ingen svarer i andre enden, er det hun som blir urolig. Like før de får satt seg i bilen, blir han sittende i trappen hvor han har et mindre sammenbrudd. Vi leser av hennes reaksjon at det ikke er første gang.
På landeveien forbi huset deres er det økende aktivitet med militærtransport. Men hva betyr det? Jan og Eva snakker ikke direkte om disse omstendighetene, men vi skal snart forstå at de har bosatt seg på dette stedet – på en avsidesliggende øy – med en bevisst tanke om å distansere seg fra den urolige sivilisasjonen. Det råder en truende og uforutsigbar borgerkrig der ute, og nå kommer truslene likevel tett på livene deres. Radioen vil ikke fungere. Det er til hennes irritasjon fordi hun ikke får vite, og til hans lettelse fordi han sier det er bedre ikke å vite.
Jan og Eva har levd sammen på dette stedet i fire år og vært sammen i langt flere. Rollene spilles av Liv Ullmann og Max von Sydow som begge er strålende, og kanskje særlig førstnevnte. Relasjonen mellom de to ved frokostbordet spilles ut med en naturlighet som viser en trygg kjemi og sterk forståelse for selve dramaet. Allerede i de tidligste scenene avdekkes ulike sider av relasjonen og parforholdet i nyanserte forestillinger. Det er de små blikkene av ømhet og kjærlighet, at de etter flere år er trygge på hverandre, men det er også et forhold preget av spenninger, noe som antagelig skyldes både ulike personlighetstrekk og påvirkning av de ytre, ekstreme faktorene som forsterker alt. Jan er unnvikende og engstelig der Eva er sterkere, mer pragmatisk og drevet til handling.
Når det første gang smeller av krigens nærhet over hodene deres, og en soldat lander i fallskjerm like ved, blir han redd og rådvill mens hun blir offensiv og drevet mot handling. Plutselig er de midt i sonen av krigshandlingene. Det er høye lyder av flyaktivitet og smell. Det er lukt av røyk, og det er følelser av genuin redsel. Jan og Eva ville ikke forholde seg til krigen, men fordi krigen nå forholder seg til dem, kan de ikke lenger slippe. Verken den fysiske eller mentale tilflukten til det avsidesliggende stedet på øya kan lenger være et skjold som stenger realiteten ute.
Kjemien mellom Liv Ullmann og Max von Sydow er tidlig en slående kvalitet ved «Skammen», og kanskje særlig er det Ullmann som skinner. Det siste skyldes også hvordan Ingmar Bergman via fotograf Sven Nykvist som ofte tilnærmer seg Ullmanns ansikt med nærhet som blander poesi med realisme. Da får man også anledning til å nærstudere det som er en nyansert og frisk tolkning fra Ullmann. Det er ingen overtydelighet, men en sterk emosjonell dybde som kanaliserer hele filmens kraft i en formidling av krigens destruktivitet og umenneskeliggjørende påvirkning. Men enda mer enn hvordan hun overbevisende kanaliserer den menneskelige virkningen av de enorme fysiske og mentale påkjenningene under krigshandlingene i andre akt, representerer den subtile leveransen i første halvdel, i relasjonen med Jan (Max von Sydow), både Ullmann og filmen på sitt fineste. Bergman er jo på hjemmebane i dette, mens voldsomheten som inntreffer halvveis blir nesten fremmedgjørende fordi høylytt intensitet av eksplosjoner, skuddvekslinger og raske bevegelser i flukt ikke er det man først forbinder med de bergmanske kvaliteter. Derfor er det kanskje ikke tilfeldig at disse partiene fungerer med en svakere påvirkningskraft enn oppbygningen, men også den desperasjonen som skildres sterkest i stillheten som oppstår i brutalitetens etterdønninger. Det handler igjen om Nykvists nære fotografering av ansiktene og blikkene, i det kamera finner de to i front og flammene skimtes i bakgrunn. I det øyeblikket er lyden blitt dempet, og Bergman holder innstillingen nøyaktig så lenge at virkningen av ubehaget verken blir for lite eller mye.
På et sent tidspunkt i filmen sier Liv Ullmann som karakteren Eva at det hele de har gjennomlevd virker som en drøm, men at det er en drøm som tilhører noen andre som hun bare er med i. Det føles uvirkelig. De befinner seg da plutselig i en håpløs situasjon som krigsfanger anklagd for å samarbeide med «den andre siden». Selv hevder begge fra begynnelsen å være apolitiske, som egentlig handler mer om motløshet enn mangel på samfunnsengasjement. De har over tid blitt til brikker i et krigspolitisk spill, og når de vil bevege seg ut av spillbrettet blir de dratt tilbake av andre krefter og som motvillig flytter dem til nye felter.
Den indre kampen i menneskene blir tydeligst aktualisert i andre halvdel, hvor den omkringliggende intensiteten økes med tilhørende emosjonelle svingninger i møte med krigens ødeleggelser. I det markante skillet mellom filmens to partier, den oppbyggende første delen mot det klimatiske andre- og sistepartiet av krigerisk kaos, er det imidlertid i oppbygningen at Bergman briljerer mest. Den svenske mesteren har et veldokumentert rikt register i å skape troverdige og sterke relasjonelle dramaer. Samspillet mellom Max von Sydow og Liv Ullmann, inkludert karaktertegningene av Jan og Eva, uttrykker den underliggende spenningen og emosjonelt sterke troverdigheten som Bergman på sitt beste komponerer bedre enn de fleste. Det er en stemningsfull, stilsikker intimitet i bildene og skuespill, ofte i et fantastisk svart-hvitt-foto. Denne etableringen blir også en nødvendig faktor at publikum selv skal respondere emosjonelt (og substansielt) i det påfølgende krigskaosets virkninger på de samme personene. Hvordan påvirkes og endres de under de ekstreme situasjonene av krig og kaos? Hvordan skal de klare å holde fast i sin opparbeidede moral og kjærlighet når verden rundt dem motstrider de samme verdiene?
Fokuset på krig som ytre handlingsramme gjør at «Skammen» posisjonerer seg litt i ytterkant av det Ingmar Bergman mer typisk orienterte seg mot. Samtidig finnes gjenkjennelige intime settinger også her, særlig i første akt, hvor filmen også fungerer absolutt best. Etter hvert blir kaoset dominerende, og filmen blir til en allegori for krigens uunngåelige og mørke påvirkning på menneskets psyke.
Andre toppverk:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar