«Traffic» (2000)

Det var ikke det at mosaikk-strukturen var et spesielt innovativt grep i amerikansk film like før og etter tusenårsskiftet, men Steven Soderbergh sørget i det minste for å fargelegge de ulike partiene – bokstavelig talt – på sin måte i «Traffic» (2000). Både som regissør og fotograf er Soderberghs visjon tydelig ivaretatt i den visuelle presentasjonen, i et filmverk som står som representativt for den amerikanske filmskaperen idet han løftet seg til den definitive Hollywood-eliten. Ikke bare fordi han leverte den kanskje beste amerikanske filmen det året med «Traffic», men også fordi han omtrent samtidig lanserte publikumsfavoritten «Erin Brockovich».

I dag kan det være lett å glemme hvor overveldende positiv respons «Traffic» fikk da den kom – en mottakelse som var fortjent. Fordi Soderbergh har holdt seg (og oss) kontinuerlig varme med en strøm av fascinerende bidrag til både film og tv, kan det føles som «Traffic» har blitt stående fast litt i bakgrunn. Men når alt kommer til alt, er det ikke ganske opplagt at dette fremdeles er hans hovedverk? Man kan gjerne innvende at Soderbergh var mer vital og søkende da han slo gjennom med independent-favoritten «Sex, Lies, and Videotape» på slutten av 80-tallet, eller at han har rendyrket kvalitetene sine enda mer kompromissløst i senere fase av karrieren. Like fullt: Ambisjonsnivået og måten han faktisk landet det komplekse «Traffic»-prosjektet på, er intet mindre enn imponerende. Et gjensyn bekrefter alt det.

Soderberghs film er basert på, eller inspirert av, en britisk tv-serie med samme tittel. Den tar for seg narkotikahandelens konsekvenser gjennom ulike perspektiver: To meksikanske politibetjenter, hvorav den ene spilles av Benicio Del Toro, må manøvrere seg som brikke i maktkampen mellom ulike karteller. Michael Douglas spiller en delstatsdommer på vei inn i rollen som USAs neste narkotikasjef, samtidig som han overser at tenåringsdatteren hans allerede er fanget i et avhengighetsforhold – delvis som følge av en følelsesmessig distansert foreldrerelasjon. Catherine Zeta-Jones (Douglas’ virkelige kone), spiller her kona til en forretningsmann som viser seg å ha finansiert familiens luksusliv med narkotikapenger. Don Cheadle og Luis Guzmán har roller som DEA-agenter som etterforsker ektemannens virksomhet, og muliggjør koblingen til Zeta-Jones’ figur.

Likevel er ikke «Traffic» en klassisk ensemblefilm som bygger opp mot en dramatisk samling av tråder. Skjæringspunktene finnes, men de er aldri tvunget frem som konstruksjoner – de fremstår snarere som organiske, tematiske forbindelser. Filmens mål er ikke å vise hvordan tilfeldige skjebner knyttes sammen, men heller å belyse narkotikahandelens vidtrekkende effekter på tvers av samfunnslag og landegrenser. Det handler om hvor dypt avhengighet og økonomiske interesser injiseres i samfunnet, og hvordan stoffene fungerer som både middel og mål for mennesker med veldig ulike utgangspunkt.

Soderberghs perspektiv er fragmentert, men også nøkternt. Han inntar en observerende rolle, og i stedet for håp, preges filmen av en følelse av resignasjon. Visjonen synes å være å peke mot et dyptgripende samfunnsproblem, belyse det fra ulike vinkler og legge til rette for reell refleksjon, så langt som en Hollywood-film kan gjøre det. Soderberghs generelle samfunnsengasjement har jo ellers vært godt synlig i flere filmer, fra kvinnekamp i «Erin Brockovich» til avsløringer av systemfeil i «The Informant!» og «Side Effects». Men aldri har det vært like bredt, omfattende og seriøst presentert som i «Traffic».

Det mest iøynefallende stilistiske grepet er bruken av fargefiltre for å skille de ulike fortellingene visuelt, noe som også har en slags pedagogisk funksjon: Det gjør det lettere for publikum å orientere seg i den komplekse strukturen. Til tross for en relativt intrikat oppbygning og fraværet av en klar dramaturgisk reise, er «Traffic» nesten bemerkelsesverdig tilgjengelig. Det er et kunststykke av en regijobb – og av klipper Stephen Mirrione, som også vant Oscar for sitt arbeid.

Skuespillerprestasjonene gir filmen sin emosjonelle kjerne. Benicio Del Toro høstet en velfortjent Oscar for beste birolle, mens Michael Douglas er like naturlig å fremheve. Sistnevnte, som jeg ofte tenker er undervurdert som skuespiller, leverer en av karrierens aller sterkeste tolkninger som en mann i ferd med å miste kontroll. Erika Christensen, som tenåringsdatteren, gjør også inntrykk med en intens og troverdig rolleprestasjon.

«Traffic» lykkes i det store bildet å kombinere det episke med det nære, og det systemiske med det personlige. Det er i seg selv en kunstnerisk bragd. Derfor blir også «Traffic» fortsatt emosjonelt virkningsfull, visuelt gjennomarbeidet og dypt tankevekkende.