Den amerikanske drømmen er ikke like oppnåelig for alle. I «Scarecrow» møter vi Gene Hackman og Al Pacino som henholdsvis Max og Lions. De er såkalte vagabonder på den amerikanske landeveien. På en felles reise mot ulike, men også like mål, utvikler de et tett vennskap på tross av ulike personligheter. De har begge håp i blikket, men realitetene setter dem underveis på noen bitende prøver. Verden er ikke lagd for dem å lykkes i, og vi forstår hele veien litt før dem at dette først og fremst blir en reise i det å håndtere skuffelser i håpets horisont. Når den amerikanske drømmen reelt sett blir en utopi, går veien uunngåelig i diametralt motsatt retning. Til et mareritt.
Det traff meg fra åpningsminuttene at «Scarecrow» skaper noen rolige, brede og landlige rom i bildet som gir assosiasjoner til litt senere Wim Wenders-produksjoner. Stemningen holder hvilepuls langs folketomme og støvete landeveier, hvor vi møter to outsider-figurer som driver gjennom landskapet i et simpelt selskap med hverandre. Her finnes det ikke hastverk, men heller ingen egentlig narrativ fremdrift i tradisjonell forstand. Isteden komponeres det i bildene en stemningsfull klang av melankoli, samtidig som filmen kan tillate seg å være småmorsom. At regissør Jerry Schatzberg i tillegg kan spille bredt på naturligheten og karismaen som finnes i Al Pacino og Gene Hackman, blir en kvalitet som skal veie tungt.
Jerry Schatzberg søker gjennom hele filmen mot det autentiske. I det ligger det også en ektefølt varme, og humoristisk sans. «Scarecrow» er ikke like mørk som den kunne vært, og i tonen lysere enn John Schlesingers «Midnight Cowboy» – en annen film om relasjonen mellom to andre marginaliserte, amerikanske menn i road-movie-format som utkom tre år i forveien. Schatzberg er på sin side mer orientert mot det landlige og poetiske. Men felles for begge er en bunn av håpløshet som er umulig å bygge fundamentet for et bedre liv på.
«Scarecrow» beveger seg langsomt og urytmisk fremover under støvlaget. De to hovedfigurenes slitne liv er kledd og iscenesatt i samme falmede valør som filmens visuelle uttrykk. Innveid i det er et naturalistisk foto fra kompetente Vilmos Zsigmond, som kom direkte ut av villmarken med ikoniske «Deliverance» til de støvfulle landeveiene her. Naturen som truende kraft er omplassert til et mildere bakteppe, selv om det også brukes for å fremheve en dypere følelse av håpløshet.
Det kan det virke som et paradoks, men et velkomment sådan, at Schatzberg åpenlyst forstår at han råder over to skuespillere med kraft og personlighet til å løfte det tilsynelatende simple premisset til noe mer dynamisk. Hackman er den tøffere og tidvis brutale Max som utstråler fysisk og robust tilstedeværelse, dog ikke uten sårbarhet når man skraper i overflaten. Al Pacino er på sin side den kontrastfylte «Lion» som drives av impulser og en uskyldighet som likevel ikke kan overskygge en dypere tristhet. Dynamikken mellom de to, i et uvanlig vennskap, er filmens durende motorkraft, hvor Hackman og Pacino gir nødvendig motorkraft som skyver «Scarecrow» opp bakker og gjennom svinger med livets hindringer. Tempoet er overhodet ikke høyt, men karakterene skaper sammen følelsesrik energi i langsomheten. Hver for seg og sammen personifiserer de livets rytme. I kontrastene oppstår flytende stemningsskifter med rom for humor og varme innimellom den dype uroen.
Etterlatt inntrykk er at «Scarcrow» faller et stykke ned i sorgens hull, men at det finnes glimt av lys, selv om det kan virke utenfor rekkevidde for våre venner. Virkeligheten kan være vond og brutal, og i sin meditative form er det nøyaktig det som vises så gripende og menneskelig i «Scarecrow».
At filmen vant Gullpalmen i 1973 er ikke tilfeldig, og står som et kvalitetsstempel som ikke har falmet, selv om «Scarecrow» i nyere likevel (for) sjeldent fremheves når man snakker om de store amerikanske filmene fra tidlig på 1970-tallet.
Andre toppverk:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar