«Blast of Silence» (1961) – kald og kompromissløs debut fra New Yorks bakgater

Et kaldt New York, en stille drapsmann og en lavmælt fortellerstemme: Blast of Silence er en sjelden, uavhengig noir fra 1960-tallet.

Blast of Silence er skrevet, regissert og spilt av Allen Baron.

I en artikkel i Filmmaker Magazine for tolv år siden, beskrev Baron selv hvordan han i 1959 bestemte seg for å ignorere alle de harde faktaene om hvor dyrt, teknisk og vanskelig det var å lage spillefilm. Han gjorde det likevel. Han skrev manus og kjørte taxi for å betale de grunnleggende utgiftene. Han fikk lånt et 35 mm kamera i noen dager, og etter utallige utfordringer maktet han til slutt å fullføre filmen. I dag kan vi fortsatt konstatere at den kompromissløse viljen til å lage film er en foreviggjort kvalitet i Blast of Silence.

Allen Baron setter fra første innstilling opp filmen med nyskapende eller modernistiske grep. Jeg liker å se på den som en brobygger mellom klassisk amerikansk film noir og de mørkere, karakterdrevende dramaene fra amerikansk film på 1970-tallet med Scorseses Mean Streets og Taxi Driver som sentrale referansepunkter. Men det er også en formmessig lekenhet og et eksperimentelt driv her som påminner om den franske nybølgen. Det er tydelig at en idérik Baron har hatt behov for å uttrykke seg lidenskapelig og med personlighet. Blast of Silence gjennomsyres av en skarpkraft som kan virke typisk for en debutant, og særlig en som har jobbet uavhengig for å gi seg selv fritt spillerom i gjennomføringen av alle grep og ideer uten å måtte inngå kompromisser.

Blast of Silence handler om Frankie Bono i et ganske typisk portrett av en leiemorder: Kald og ensom. Det er rundt juletider, og Franke befinner seg i New York for å utføre et oppdrag. Under forberedelsene begynner gamle minner og emosjonelle arr å vise seg, noe som særlig blir merkbart i møte med en kvinne fra fortiden. Fra det tidspunktet økes intensiteten i utforskningen av hovedkarakterens indre kamp der isolasjonen rives mot et dypere ønske om å føle tilknytning.

Allen Baron ønsket i utgangspunktet Peter Falk som hovedrolleinnehaver, men på et nærmest ikke-eksisterende budsjett gikk han selv foran kamera. Baron har kanskje ingen utstrakt karisma, men det ordinære ved ham kler også filmen godt. Like mye søker også fokuset vårt mot byen han befinner seg i, New York, som speiler hovedpersonens fremmedgjøring – både han og kulissene preges av det mørke, det kalde og det litt likegyldige. Settingen er ikke i studio, men på faktiske locations. Med håndholdt kamera oppstår en uhyggelig, dokumentarisk virkning. Der klassisk film noir var estetisert med stiliserende lyssetting over intrikate plott, skaper Baron en mer naturalistisk noir-kontrast som uttrykker seg enda mørkere og mer personlig. Dette er også en film som stikker dypere inn i et konsentrert portrett av psykologisk kollaps, mens stilen preges mer av tilsynelatende improvisasjonskunst, hvor det er mulig å tenke på tidlig John Cassavetes som en annen referanse.

Det mest iøynefallende stilgrepet er introduksjonen av en «andre person-forteller» som uttrykker hovedpersonens indre verden sett fra utsiden. Det er en form for velartikulert og hardkokt poesi i det som sies, og som virker dømmende rettet mot protagonisten like mye som oss. Det er et karakteristisk stilgrep som gir næring til filmens litterære kvaliteter, mens det samtidig understreker den særegne atmosfæren i et univers som er kaldt, kaotisk og dystert.

De mørke NY-bakgatene fungerersom et speil mot hovedpersonens sinnstilstand, og Baron fanger den rufsete virkeligheten med ufiltrert linse og bevisst stillhet. Atmosfæren føles kvelende i det klaustrofobiske, tragiske og mørke universet.

Filmatiske skildringer av ensomhet, eller det å føle seg frakoblet omgivelsene – eller til og med kjenne på eksistensiell tomhet – er heller ikke akkurat blitt mindre aktualisert av samfunnsendringen siden slutten av 1950- og 60-tallet.

Portretteringen av den fortapte, tilsynelatende ordinære mannen i Blast of Silence, virker derfor fortsatt relevant. Og i krysningen med et modernistisk formspråk, oppstår altså et filmatisk univers som lett kunne blitt omtalt som velfungerende, særegen indie-filmskapelse i dag (tenk Safdie-brødrene, bare i litt lavere tempo). I 1959 må den da ukjente Allen Baron som auteur gjennom manus, regi og skuespill nærmest ha filleristet de som var så heldig å oppdage Blast of Silence.

Selv om filmen i senere tid har blitt mer løftet frem, særlig takket være Criterion, virker det likevel som denne fortsatt befinner seg under radaren hos mange.

Andre filmer under radaren: