«Symphony for a Massacre» (1963) – når grådighet møter stilfull død

Fem menn, én plan – og en forræder i flokken. Jacques Derays elegante noir-thriller fra 1963 fanger spenningen i kriminalitetens skjulte hierarki med både stil og substans.

Mens den franske nybølgen blomstret, fulgte Jacques Deray et parallelt spor – med mer konvensjonelle historier og en tradisjonell filmkunst tuftet på underholdning og spenning.

Deray gikk i lære hos Jules Dassin, og da han utover 1960-årene fikk stablet sin egen filmografi på beina, skulle den påvirkningen skinne gjennom. For ikke å glemme påfallende fellestrekk med Jean-Pierre Melville. Derays nådde riktignok ikke helt samme høyde over tid. Men bak mesterverket La Piscine (1969), seiler hans tredje spillefilm i Symphony for a Massacre (Symphonie pour un Massacre) opp som et annet spennende høydepunkt.

Jeg klarer ikke å tenke på Symphony for a Massacre uten samtidig å nynne til Michel Magnes fengende partitur som har en veldig tydelig tilstedeværelse gjennom filmen. Musikken setter bokstavelig talt tonen for det som i klartekst er en elegant film. Det er også noe hjemsøkende over det musikalske, noe som passer både til filmens tittel og hvordan de kriminelle karakterene i handlingens sentrum blir hjemsøkt av sine dårlige valg. Det handler kort forklart om en gruppe på fem sofistikerte, men kriminelle menn som skal samarbeide om å gjennomføre en storstilt narkotikahandel. Alt går imidlertid ikke helt etter planen, og under operasjonen blir det klart at én av dem har lagt egne planer for å stikke av med alle pengene. Men grådighet har som kjent en tendens til å straffe seg, i hvert fall i noir-verden. «Symphony for a Massacre» er intet unntak, og Deray byr opp til en kriminell dans hvor alle de gjenlevende må være på tå hev før det plutselig kan smelle. Og kan forræderen slippe unna med liv og penger i behold?

Symphony for a Massacre er både utpreget stilistisk og pratsom. Dialogen er i perioder mer fortettet enn den kunne ha vært, men avsløres heldigvis med passasjer preget av observasjoner som gjerne ledsages av det gjentagende, melodiøse partituret gjort av nevnte Michel Magne. Deray setter også opp noen stille sekvenser med de fem hovedpersonene samlet i samme rom på måter som kan virke å være nikk til Akira Kurosawas komposisjoner av flere karakterer i samme rom, særlig fra de urbane storverkene The Bad Sleep Well (les min omtale av den filmen her) og ikke minst High and Low fra samme tid. Bildene av de fem samlet, i filmens begynnelse, kan også tolkes som en pekepinn mot en felles skjebne i kollektivet. Her antydes samtidig en uklar maktstruktur i kameraets horisontale perspektiv, i motsetning til Kuroawas vinklinger som gjerne signaliserte et bestemt hierarki. (Se stillbildene nedenfor for øyeblikkene som fikk meg til å tenke i retning av Kurosawa).

Den ytre handlingen følger disse fem personene som tilnærmet likevektige karakterer i en fransk underverden av kriminalitet. Men det er en sofistikert form for kriminalitet, der alle er ikledd frakk og hatt så de like gjerne kunne vært oppfattet som etterforskere. Men det finnes ingen aktive etterforskere i Symphony for a Massacre, rent bortsett fra de internt i grupperingen som må jobbe for å avsløre hverandre når det kommer for dagen at minst én av dem er en forræder. De har en avtale om å gjennomføre en stor og innbringende narkotikahandel, men det er et samarbeid som kollapser fordi grådigheten tar overhånd for noen. Både plott og struktur er ukomplisert å forholde seg til, og spenningen hviler på om, når og hvordan forræderen blir avslørt av de andre. Det meste formidles med høy presisjonsgrad som en stramt fortalt kriminalfilm som ofte er opptatt av detaljer. Hvert bilde som fungerer som brikker nøyaktig utskåret for å passe inn i en helhet.

Filmen er oversiktlig og nøyaktig. I perioder virker det så gjennomført minimalistisk og kjølig at assosiasjonene går i retning av Robert Bresson, da Deray virker uvanlig opptatt av lange sekvenser omkring som dveler ved det hverdagslige – særlig gjentagende bilder av personer som åpner og lukker dører. I dette bygger han rolig opp spenningen når han, i motsetning til Bresson, gjør det innenfor et klassisk krim-plott. Det er et forræderi og et drap som skal oppklares, og under prosessen tilkommer nye drap som gjør at det stadig blir mer som står på spill. Men mer enn Bresson, er det naturligvis mest nærliggende å sammenligne denne med Jean-Pierre Melvilles stilfulle gangsterportretter, selv om Deray generelt virker mindre mytisk og mer handlingsorientert enn Melville. I Symphony for a Massacre er han derimot minst like opptatt av å definere filmens uttrykk i en jazzy, noir-typisk atmosfære. Det lykkes han med.

Foran kamera er skuespillet godt harmonert med stemningen; det er noe bevisst tilbakeholdent og dempet som kler den kjølige og stilfulle tonen som Deray sikter mot. Det mest interessante rollevalget er muligens Jean Rochefort, som i Frankrike var mest kjent som folkekjær skuespiller innenfor komedien. Han bringer også inn i filmen en uforutsigbar kvalitet nettopp fordi det er noe latent komisk ved ansiktet og uttrykket hans, uten at karakteren eller filmen har en komisk promille i seg. Isteden er dette et alvorlig og stilfullt krimdrama som sier noe om kostnaden av grådighet – som en tilsynelatende enkel fabel formidlet i et velskapt og filmatisk spennende noir-perspektiv.

Jacques Deray fortjener bedre enn å bli glemt, eller gjemt under et nybølge-teppe som har lagt seg over samtidige franskmenn fra bak kamera. I en riktignok ujevnt filmografi, evnet han på sitt beste å komponere disse stilfulle, mørke og intense spenningsfilmene der Symphony for a Massacre glitrer godt som hans første betydelige bekjentskap. Og en god Melville light er bedre enn veldig mye annet.